Etter første samling 14. og 15.09

Den lange halen i norsk avisbransje

Jeg leste i Dagsavisen idag om «Den lange halen» i avisbransjen. Under  overskriften «Nisjeavisene øker, løssalgsavisene sliter» har journalist Sissel Hoffsengh en interessant artikkel som delvis gir Chris Andersson rett: Nisjeavisene gjør det bedre og bedre, og taperne er løssalgsavisene.

Hva er det Andersson sier, egentlig? 

Den lange halen

Innholdet kan kort oppsummeres slik:  Vi har nå, på bakgrunn av den teknologiske utviklingen generelt og internett spesielt, gått fra et marked hvor bestselgere teller og fenger i befolkningen, til et marked hvor også nisjeprodukter råder. Boka «The Long Tail» forklarer hvordan nisje-makedet skaper store muligheter. De «smale produktene» selger totalt mest i vårt marked, hevder Anderson fra sitt Amerika, mens «det korte hodet» er de få produktene som blir bestselgere. Med dette er behovet  for geografisk publikum borte (”geografityranniet”). Nå gjøres det mest penger av ”de små salg”. 

Ikke har jeg bidratt til å øke avismarkedet – verken for nisjeavisene eller for løssalgspressen. Jeg leser de samme avisene som jeg alltid har gjort: Aftenposten og Dagsavisen – hver dag.

Men kanskje skulle jeg kjøpe Klassekampen neste gang, for å bidra til å gi nisjeavisene ytterligere økning, framfor avisbransjens «Se og hør» og være en mer moderne forbruker?

Hvilke aviser er nisjer som øker?

I følge undersøkelsen gjennomført av TNS Gallup har 57 aviser stabil utvikling, 35 øker sin leseroppslutning, mens hele 78 aviser har fått færre lesere. Morgenbladet, Finansavisen og Klassekampen er vinnerne, mens Dagbladet taper mest.

Hvordan kan det norske folk ha vendt så populære aviser som VG og Dagbladet ryggen? Løsningen ligger nok i at også det norske avismarkedet preges i praksis av teorien om «The Long tail». Vi vil ikke forholde oss til aviser som til ukeblad. Vi leser aviser for enten å få støtte til våre synspunkter, eller for å bryne våre synspunkter på andre saklige argumenter. Habermas kalte dette for diskursdemokratiet.

Aviser i Norge har lenge hatt en rolle i dette landskapet, men når avisene blir så like som ukebladene at du ikke finner noe interessant å bryne deg på lenger, vender det norske folk stadig oftere dem ryggen. Vi vil ikke ha avisartikler som er så korte at selv bikkja de vil lese dem (Slagordet til VG på 80-tallet).

Vi vil få støtte og informasjon til vår egen argumentasjon, eller vi vil opplyses om kultur- miljø- eller samfunnssaker som gjør oss til gode debattanter i det sosiale miljøet. Ut fra det som er interessante saker for oss.

Og vi er forskjellige: Noen vil lese seg opp på finansstoff. Andre på kultur. Og atter andre på det radikale Norge. Til dette har vi begynt å kjøpe  nisjeavisene…

Hvem lager min avis?

Min avis er allerede laget. Den heter Dagsavisen som kombinert med Aftenposten og skrivemaster- og sakprosbloggen på Høyskolen i Vestfold  gir meg nok «mat» for åndelig aktivitet.

Jeg vil også ha en avis som gir meg nye opplysninger slik at jeg henger  med i debatter – være seg politiske, kulturelle eller litterære. Til det har jeg  TV, radio, de nye digitale mediene i tillegg til Aftenposten. 

Er jeg da en umoderne medieforbruker? Tja, skal jeg høre på innholdet i Anderssons teori, og dagens Gallup-undersøkelse, så er jeg vel det…Men jeg vil bli mer moderne. Neste gang jeg kjøper en avis, skal jeg gå et sted som også har Klassekampen.