Nå har Hans Olav Lahlum skrevet en ny politisk biografi, denne gang om Håkon Lie. Lahlum er i den forbindelse intervjuet, og jeg har sett intervjuene i Redaksjon 21 og i Dagsavisen. Hva er lærdommen?
Kanskje lærer vi gjennom journalistenes intervjuer noe om Haakon Lie? Kanskje ikke. Vi lærer definitivt ingenting om Lahlums måte å behandle Haakon Lie på. Til det er de for lite skolerte, eller kanskje heller: For ubetenksomme mot oss i et akademisk virke som gjerne vil lære litt om biografier når biografier gis ut.
Ingen av intervjuene jeg har observert, tar for seg ståstedet til forfatteren. Vi får vite at Haakon Lie var en mektig person. Men ikke så mektig sm noen vil ha det til. I Dagsavisen 02.11.09, er to sider viet boka under overskriften “Bildet av Haakon Lie justeres”….
Det er personen Håkon Lie journalistene ønsker å fokusere på. Ikke Lahlums arbeid. Og Lahlum selv synes å gjøre lite ut av å ville fortelle hvordan en slik biografi blir til. Pussig, når han faktisk begynner å framstå som en autoritet på biografi-feltet.
Jeg antar dette har både med forfatterens ønsker om å fokusere på hovedpersonen, og med journalistens bakgrunnskunnskap å gjøre.
Men Arne Strand har betraktelig mer kunnskap om Lie enn Viggo Johansen. Interessant å sammenlikne disse oppslagene på samme bok, å dra slutninger om hvor viktig journalisten er når det gjelder muligheten til å “gripe” den som biograferes.
Mens Viggo Johansen grep tak i bokas omfang (over 1000 sider), tar Strand tak i personen Håkon Lie og den posisjonen han hadde i arbeiderbevegelsen.
Men ingen av dem tar altså tak i Lahlums måter å skrive boka på. I litterære virkemidler. I retoriske grep. I kildebruk og behandling av etiske sider.
En person som Håkon Lie bør man behandle varsomt. Jeg vet at Lahlum har endel refleksjoner i så måte. Han er en historiker som jeg antar vet å behandle kildene sine med respekt. Han fikk ikke anledning til å utgi en autorisert biografi, siden Håkon Lie døde før boka nå er ferdig.
Han gjorde til kjenne for Lie at ikke alt som stod var ting Lie ville like. Likevel tar ikke journalistene tak i dette interessante poenget. Hvorfor?
Jeg kan tenke meg å lese litt av denne boka også. For å se hvordan Lahlum behandler Lie som organisasjonsmann. Strand hevder at “Som sekretær delte han partiet i to”. Venstresiden hatet ham. For høyresiden var han guden som aldri sviktet”
Hvorfor har ikke journalisten, Viggo Johansen, lest seg opp litt mer på selve boka? Så jeg som har diskutert denne mannen, Håkon Lie, kan lære noe av intervjuet? Eller av Lahlum.
Er det forfatteren som ikke har tydelige budskap? Han har da vitterlig fylt 1000 forlagsutgitte sider?
Eller er det fordi det finnes et lerret å bleke der ute i skjæringspunktet mellom journalister, biografer og publikum. Dette skjæringspunktet ønsker jeg å fylle. Jeg gleder meg allerede.
Marit
