Vel hjemme etter samling i Oslo. Hvor nyttig er det å få presentert sine prosjekter i fellesskap, men også for egen regning, egentlig?
Selv har jeg fått “blandet” inspirasjon etter denne samlingen. Ja, det er interessant å høre hva forleggerne selv sier om våre prosjekter. Noen fikk napp, andre ikke. Noen fikk napp ett sted, og tommelen ned ett annet sted. Selv fikk jeg vel egentlig ikke napp noe sted. På tross av det jeg oppfatter som en god idè selv…
Hvordan forklarer jeg dette?
- Markedet som ikke ettertrakter mitt produkt?
- Jeg som ikke klarer å selge inn produktet?
- Situasjonen vi er i på innsalgstidspunktet?
- Forlagspersonene som ikke skjønner prosjektet – fordi innsalget ER vanskelig?
- Bokbransjen som er uforutsigbar og “lemfeldig” i forlagsverdenen?
- Manglende skriveførhet…(men det vet ikke de som får en muntlig formidling, i så fall)
- Manglende entusiasme hos meg selv som smitter over på forleggerne - i hvert fall 4. gang en skal presentere det en tror er en god idè som ingen hittil har tent helt på?
- Annet i saken, situasjonen eller relasjonen(e)?
Tror jeg må avvente Fagbokforlagets tilbakemelding før jeg ender opp med en konklusjon på dette innlegget…
(I ettertid har jeg i eksamensloggen konsentrert meg om dette spørsmålet).
Men at skjønnlitterære, store forlag er ekskludert fra min “drømmejobb”-liste – det er sikkert.
Det var ikke bedre eller verre enn fryktet – bare så annerledes for hva jeg står for menneskelig og sosialt.
Jeg er ferdig med å “opptre” i arbeidsmiljøer. Jeg er ferdig med “late som”-tilværelser. Derfor: Skjønnlitterære forlag er ikke en arbeidsplass for meg.
Hva vil jeg bli, da?
Synes definitivt jeg har en biograf i magen – og hodet også…Men om jeg skal sitte på skriveprosjekter og ha forlag på andre siden. Eller skal jeg sitte på skrivepulten i forlaget med forfattere på den andre siden? Eller kanskje jeg skal bli konsulent, når jeg har noe å fare med?
Vi fikk jo høre at konsulenter kanskje har en framtid som freelancere i dagens forlagsbransje. Og at man både trenger skriveføre ”ghostwritere” som konsulenter, og gode fagpersoner. Jeg må altså opparbeide meg mer skrivetrening – finne bedre motoren i skrivingen, selv i akademiforlagene, og bli en forståsegpåer i et fagfelt. Det kan jeg, helt sikkert. Jeg må bare bli litt mer spisset…Hva jeg kan, er jo en ting. Hva jeg vil bli god på en annen. Biografier vil jeg så absolutt kunne mer om – både skriving av og tenkning rundt. Jeg håper derfor fortsatt at jeg kan skrive min masteroppgave, og om mulig utvide den med en bokutgivelse til slutt.
Marit
