Kritisk reflekterende faglogg

 

I denne oppgaven har jeg valgt å skrive om en reise i både bokstavelig forstand, og i overført betydning. Jeg har som oppgavens tittel antyder, prøvd å krysse flere grenser enn landegrensen Også generasjonsgrenser, språk-, kjønns- og velstandsforskjeller er temaer i denne fortellingen som jeg vil hevde er i skjæringspunktet mellom meg og verden. Jeg har tatt utgangspunkt i minner fra fjorårets påsketur og disse var bl.a samlet i dagboknotater og bilder. Komponeringen av stoffet er gjort som et brev til min avdøde morfar. Jeg prøver å krydre innholdet ved hjelp av narrative grep, f.eks dramatiserer jeg møtet med Manuell. Jeg hadde et ønske om å meditere mellom det fremmede og det kjente, mellom nåtid og fortid, mellom Cuba og Norge da jeg begynte skrivingen.

Teoretisk forankring

Av teori har jeg benyttet Arne Melberg og Casey Blanton. Melberg har gitt meg den rette inngangen til refleksjonene, men er ikke ellers direkte benyttet. Blanton blir dermed hovedforankringen for denne fagloggen. Han deler reiselitteraturen i to:

1. Objektbundet reiseskildring:

   Turene disse representerte, var gjerne nødvendige eller med et veldefinert formål. Sjømenn, pilgrimmer eller handelsreisende var skribentene. I disse beskrivelsene var fortellerens tanker og refleksjoner godt gjemt, selv om de reisende også hadde politiske eller religiøse hensikter med plassene de besøkte.

2. Autobiografiske reisebøker eller heter det selvbiografiske…?

   Her er severdigheter o.l ikke så sentrale for fortelleren som religion, politikk og sosial oppførsel. Fortelleren er med dette synlig, og sjangeren ble endret. I følge Blanton skjedde dette i 1799 da Mungo Park kom med boka «Travels in the Interior of Africa». Folk og plasser ble knyttet sterkere til den virkning dette hadde på forfatteren.

Min reisebeskrivelse har et skjær av selvgranskning, så vel som en oppdagelse av landet Cuba og de som bor der. Dialektikken mellom avstand og deltakelse, oppdagelse og kreasjon er alltid i fare for å bli en av delene. Jeg håper jeg i denne oppgaven har klart å kombinere dette.

Både tematisk og stilistisk, er selvrefleksjon og svingninger en måte for skriveren å vise sin tilstedeværelse i et fremmed land på. Hele denne reisebeskrivelsen er sånn sett en metafor hvor verdier blir oppdaget langs veien – et sted hvor selvet og andre kan forklare hverandres fiksjon – et sted som ikke står på noe kart. Denne isotopien, definert som tekstens sammenheng, håper jeg å ha oppnådd.

 Komposisjon

Jeg har prøvd, slik J. Campbell hevdet i følge Blanton, å transformere en reise fra det litterære og faktiske, til det psykologiske eller symbolske. Dette kaller Blanton «Monomyten»: Helten sees som en som reiser langs en sti av selverkjennelse og integrasjon. Hun har kamper med «de andre» som er uforløste deler av seg selv. Helheten i reisebeskrivelsen assosieres med hjemkomsten når sirkelen er komplett. Jeg har også valgt komposisjonen som dermed er vanlig: Avreise, opphold, hjemreise, men her er min «hjemkomst» avsluttet med avreisen fra Havanna, og avreise begrenset til ankomsten i Havanna.

Opplevelsen er skildret i brevs form ti min avdøde morfar – og er en form for selvgransking eller introspeksjon. Indre og ytre verden som møtes i reiselitteraturen, møtes også i denne historien. Den er også i tråd med andre reiseskildringer, iom at historien handler om min egen utforskning av den jeg er og den tiden jeg lever i, og den min bestefar var og den tid han levde i..I tillegg er selvsagt det et formål å få fram hvordan jeg ser på Havanna og Vinales, som er stedene på Cuba i denne historien. Jeg har valgt å avgrense stoffet som også kunne rommet Varadere, men da ville oppgaven gått utover rammene for denne oppgaven, og også fått en mer utflytende komposisjon. Det har vært et poeng å utforske den litterære og symbolske, narrative kraften som ofte kjennetegner denne sjangeren.

Jeg innfører Heinz som en viktig referanseperson i fortellingen. Ellers har jeg kanskje falt litt i den tradisjonen som disse sier kjennetegner moderne reiseskildringer: Ankomst, opplevelser på turen og hjemkomst er i kronologisk rekkefølge, selv om jeg avslutter med avreise fra Havanna, ikke Cuba. Da jeg i historien ikke avslutter med hjemkomsten, har denne skildringen en mer åpen slutt enn det som ofte er tilfellet i denne typen litteratur.

Andre jeg reiser sammen med blir heller ikke i stor grad trukket fram. Sigurd er nevnt et par steder. Likevel innrømmer jeg at sånn sett faller denne skildringen inn i annen reiselitteratur som Melberg karakteriserer som en fortelling «med individet alene mot eller med verden». Dette var enda mer påtakelig i de tidlige reiseskildringene, enn i den utvikling også denne sjangeren har hatt. Jeg håper jeg har klart å balansere hensynet om å ha fokus på selve reisen, og refleksjonene jeg fikk av de faktiske forhold, med også å ta med den mer sosiale og mellommenneskelige relasjonen i det å reise sammen med Sigurd. Sånn sett bryter jeg også med det Melberg nevner som typisk i reiselitteraturen: En person som reiser alene i verden.

I tråd med å ha brukt monomyten med visse justeringer, og brevet til morfar, bryter jeg med en objekt-bundet reiseberetning som normalt har en flat, lineær struktur og en upersonlig fortellerstil. Min komposisjon er i kronologisk rekkefølge, men neppe flat og i hvert fall ikke lineær.

Jeg har imidlertid ikke noen dramatisk organiseringsstrategi, som er mer vanlig i den s.k autobiografiske skildringene. Sånn sett er historien også i berøring med den objekt-bundet reiseberetning som var vanligst fram til dette århundre. Ett sted søker jeg bevisst det dramaturgiske grepet: Det er da vi møter Manuell. Dette for å bryte litt med kronologisk fortelling fra a-å, men også fordi jeg mener denne historien var spesiell. Den fortalte meg mer enn det jeg kunne fått fram ved andre fortellergrep, synes jeg. Dette føyer seg kanskje inn i mottoet lært på forrige samling: «Show, don’t tell».

God reiselitteratur er avhengig av en viss selvbevissthet fra fortelleren – en selvbevissthet som ikke var vanlig før på 1700-tallet. Paul Fussell hevdet i en antologi om den suksessrike reiselitteraturen at en reiseskildring må gå mellom de individuelle og fysiske forhold den beskriver på den ene siden, og et større tema som dette også handler om på den andre. Dette betyr et samspill mellom observatør og det observerte, mellom reisens egne filosofiske base på den ene siden, og en test av denne basen i selve reisen på den andre. Dette har jeg søkt å etterleve. Temaet er ikke bare en Cuba-tur. Denne reisen kunne godt vært en del av et debatt-innlegg om fordeler og ulemper med det cubanske styresettet. Jeg håper jeg evner å få fram de refleksjonene – mine sympatier og antipatier, av styresettet – ikke av cubanere eller Cuba som land. Sånn sett søker jeg å unngå «orientalistisk» eller eurosentrert reiseskildring. Har jeg lykkes i det?

Bruk av litterære virkemidler

Jeg har ellers refleksjoner som innslag i tillegg til «handlingsnivået» av fortellingen. Disse er ment å allmenngjøre historien, og bidra til å gjøre historien til noe mer enn en historisk framstilling av fakta på denne reisen. Jeg valgte komposisjonen med et brev, nettopp for at dette ikke skulle virke unaturlig for leseren. Blir det for mange spørsmål (stegn)?

Min modell-leser (Eco) er en høyst intellektuell kapasitet som har sett nok av postkort fra andre deler av verden. Imidlertid er jeg klar over at jeg ikke må overvurdere mine lesere heller, så jeg legger inn en setning om at jeg har en ganske lang historie å fortelle, før jeg kommer til sluttpoenget med kvinnenes rolle. Dette er stien jeg vil leserne skal gå. Kommentarer ønskes!

Jeg forventer ellers at leserne er seg bevisst endel kunnskap om Cuba, selv om jeg har med noen «harde fakta» om landet avslutningsvis. Jeg kunne ha startet med disse dersom jeg tror leserne er mest opptatt av det. Da ville nok denne historien nærmet seg mer objekt-bundet reiseskildring,

Språklig har jeg søkt å variere, og bruker setninger som dels er lange, dels korte. Jeg har funnet på ett nytt ord: «Taletank» for å beskrive mobiltelefonen for min morfar som aldri opplevde denne. Ellers har jeg søkt å finne et par språklige bilder. F.eks markedsfolket som er stoltere av sine utstilte kunstverk, enn bakeren av sine nybakte boller. Jeg har i denne teksten lekt mer med å finne oppfinnsomme måter å skrive hendelsene ned på. F.eks benytter jeg eventyrmetaforen om Pannekaka, konekrone og gamlefar’n. I utgangspunktet hadde jeg gåsegang-metaforen, men syntes pannekake-bildet er litt mer oppfinnsomt. Jeg har i det hele tatt jobbet mer med et levende språk enn det de andre oppgavene mine har hatt til hensikt. Er det vellykket? Ellers har jeg som nevnt lagt ekstra vekt på å få til en levende skildring av Cuba-turen. Jeg prøver å gjøre språket så aktivt som mulig, og plasserer stort sett verbet tidlig i setningene. Med dette håper jeg å unngå pakking av informasjon og nomalisering av verb og adjektiv der det er hensiktsmessig. Ellers varierer jeg mellom lange og korte setninger, og mellom historisk – nesten arkaisk språk – og mer moderne – nesten «slang-aktige» ord og uttrykk. Har jeg lykkes?

Fortellerstemmen i denne historien er den samme som forfatterstemmen. Dette ble enda enklere å håndtere når jeg valgte formatet et reisebrev. Jeg har innført «Heinz» som en viktig person på denne reisen, og han representerer også i stor grad en mer analytisk, fortellerstemme. Jeg kunne kanskje ha jobbet enda mer med dette grepet rent narrativt?

Jeg benytter to former for anakronier og ett estetisk grep:

Anakroni er avvik fra kronologisk framstilling i fortellende tekster, her i form av prolepser og analepser, og mimesis:

Prolepse av gresk: «foregripe» er i uformelle sammenhenger oversatt med frampek. En prolepse er et innslag i teksten som forteller om begivenheter som ligger forut for det punktet i historiender fortellinga i øyeblikket befinner seg. I min tekst, gjelder det f.eks da jeg skriver om Revolusjonsmuseet og viser til at jeg snart skal skåle med Hemingway.

Analepse av gresk analambanein, «gripe tilbake»er også avvik fra kronologisk framstilling i fortellende tekster. I mer uformelle sammenhenger brukes helst tilbakeblikk om det samme fenomenet. En analepse er derfor et innslag i teksten som forteller om begivenheter som har funnet sted før det punktet i historien der fortellinga i øyeblikket befinner seg. Den franske litteraturteoretikeren Gerard Genette opererer med tre ulike typer av analepse: Ekstern, intern og blandet.

• Den eksterne analepsen griper tilbake til hendelser som befinner seg utenfor hovedfortellingen – f.eks der jeg i brevet sammenlikner Revolusjonsplassen og Youngstorget for min morfar.

• Den interne viser til en hendelse som tidsmessig befinner seg innenfor, det vil si etter hovedfortellingens begynnelse. F.eks da jeg i dette brevet refererer til avsnittet om markedet og 50-årsfeiringen under andre hovedoverskrifter.
• Den blandede analepsen er mer kompleks: Også denne viser til hendelser utenfor hovedfortellingen, men forskjellen er her at hendelsene i innslaget på ulike måter får konsekvenser for subjektene i hovedfortellingen, for eksempel i form av endring av karakter.

Denne analepseformen er kanskje den jeg benytter mest, iom at refleksjoner og den indre reisen blir såpass vektlagt i formen av et brev til en avdød mann? 

Mimesis betyr imitasjon. Mimesis er et estetisk begrep som henviser til det som vises, det som er avbildet, imitert, underforstått virkeligheten eller naturen, og for enkelte er mimisis også selve kunstens vesen. Begrepet ble innført i estetikken av de greske filosofene Platon og Aristoteles som et aspekt ved kunstnerisk virksomhet. Kanskje er bildene jeg gjør bruk av det viktigste mimesis-grepet i denne historien? I hvert fall er de for meg et viktig supplement til ordene og språket jeg benytter for å få fram mest mulig av stemningen i denne beskrivelsen. Jeg har brukt endel tid på å bli kjent med måter å bruke bilder på, siden jeg ikke har brukt bilder før. Jeg har lært litt om bildebehandling på data, og registrert hvordan dette gir både liv, men også struktur-utfordringer i teksten. Kommentarer ønskes.