Kjære Morfar
Jeg skriver fra et Cuba der det er sommer nå, mens du opplever påsken hjemme i Norge. Jeg reiser som du vet sammen med min kjære Sigurd som du ikke kjenner så godt ennå. Jeg har vært sammen med ham i tre år nå. Barack Obama er nær ved å vinne nominasjonskampen som demokratenes neste presidentkandidat, og jeg ønsker å bevege mine og kanskje dine sosialistiske tanker med landet der nettopp sosialismen har overtaket. Her har vi møtt et land hvor revolusjonsheltene har fått feste i mer enn politikken. De henger på vegger, er foreviget som statuer og har til og med et eget museum.
Folket i Havana
Da vi ankom hovedstaden på Cuba for tre døgn siden, oste landet av blomsterdufter, hete gater og folkeliv. Bare ankomsten, er verdt flyturen som faktisk tok oss 25 timer! Å beskrive lukter er noe av det vanskeligste jeg vet, men du har jo vært i Spania. Tenk deg denne lukten, forsterket 10 ganger! Folkelivet så vi umiddelbart, for ikke å snakke om alle de rare “50-tallsbilene” og gule drosjene som fraktet folk rundt. Ett sted var det en syklist med en ape i kurven på styre. Apen og syklisten hadde like klær! En annen mann hadde en grønn plastikkball på hode, over den røde hatten og med to par sko hengende fra det samme hodeplagget. Det cubanske flagget var dantert som et skjerf rundt den brune halsen.
Han var en av de vi møtte da vi ankom Cuba…
Vi møtte Heinz på bussen. Han var guide, og du blir bedre kjent med ham gjennom dette brevet. Heinz ledet også Startours informasjonsmøte dagen etter at vi kom. Han er opprinnelig tysk, men snakker godt engelsk med oss turister. Du ville sikkert kunnet praktiserte tysken du lærte da du satt fanget i Sachsenhausen under krigen med ham. Vi klarte oss på engelsk. Heinz hadde tilegnet seg mengder av faktakunnskap som du ville likt. Vi er strålende fornøyde med guiden inn i et ukjent land. Han evner å inkludere alle, har respekt for sine medmennesker og har et godt humør i tillegg til sin enorme kunnskap om Cuba. Denne kombinasjonen må en ofte lete lenger etter hos guider nå til dags.
Heinz anbefalte oss byturen og Vinales-utflukten hvor han ville bli en del av reisefølget de neste to dagene, og det passet oss perfekt.
«Da får vi med oss Revolusjonstiden, menneskene både i hovedstaden og på bygda, naturen, kulturen og politikken», tenkte jeg der vi satt på informasjonsmøtet.
På Revolusjonsplassen
Che på Revolusjonsplassen
Vår byvandring med Heinz startet altså for to dager siden, og dagen etter at vi kom fram. Vi begynte selvsagt med Revolusjonsplassen. Jeg kunne se for meg deg og andre av mine forfedre på den plassen som nå er folketom. Her har altså Fidel Castro talt til rundt en million mennesker hver helg i flere år. Det er neppe tilfeldig at det henger et stålbilde av Che Guevara på veggen der Fidel hadde kontoret sitt. Eller at det står et monument av frigjøringshelten Josè Marti som ledet frigjøringen fra Spania på slutten av 1800-tallet nettopp her. Jeg enset at stedet oser av fordums storhet, men har nåtidas tomhet som ramme. Her finnes det ingen. Jeg mener og skriver ingen mennesker. En plass som har rommet en million cubanere, har i dette øyeblikket ingen andre mennesker på besøk enn de få som var med turistbussen, Det er riktig, men føles feil. Hva ville du tenkt om denne plassen, morfar? Som folketaler og sosialist? Jeg tror du ville vært nøkternt engasjert: Selv om du var her da Cubas Landsfader stod og pratet politikk til folket. Folket som var engasjert og ivrige som taleren selv. Hvordan fikk han det til… Kanskje med talegaver og en tid som var moden for disse – sånn som Einar Gerhardsen talte til det norsk folk den gang du og over 50% av øvrige nordmenn stemte hans parti? Kan folk virkelig bli borte, etterlate plassen så øde, bare fordi Landsfaderen er vekk? Er dette symptomatisk for tiden vi lever i idag?
Vi var glade for å møte den tannløse Grandma-selgeren på denne plassen. Han skapte i hvert fall et inntrykk av at det fortsatt fantes Cubanere på Cuba. Med ærefrykt kjøpte vi en engelsk utgave av avisa . Du vet selvsagt som pressemann at Grandma både var båten Fiedel Castro ankom Cuba med da han gjorde revolusjonen i 1959, og navnet på Cubas største avis.
Endelig- en avisselger på Revolusjonsplassen.
Fidel klarte å få til Latin-Amerikas beste helse- og utdanningssystem. Det ville du likt, slik cubanerne flest liker det. Castro hadde nesten hele folket med seg i en sosial boligpolitikk, som både du og jeg har sansen for. Cuba var og er et forsøksprosjekt for sosialismen, og dette utstillingsvinduet for et politisk styresett, er blitt et brukbart eksempel på at sosialistisk politikk lar seg gjennomføre.
Reiser jeg nettopp for å gi rom for refleksjoner og oppleve mulighetene til å være grenseløs – for en periode i livet? For å se mulighetene til en gratis grunnskole som barna med skoleuniformene er beviset på. Barna som ser på oss med blide, glade øyne. Barna som jeg tror sier:
- Jeg er så glad for å få en utdannelse. En utdannelse foreldrene mine har råd til.
Disse barna bor i leiligheter med grei standard og plass. De får leve ut sine drømmer slik alle barn bør få spille på lag med fantasien. Jeg kan se i øynene deres at de liker livet sitt her på Cuba. At de ikke vil flytte fra denne øya om de ble jaget. De ville takket nei til båtturen som har fått nærmere to millioner cubanere i eksil.
Så fint det er, morfar. Utdannelse, sa du alltid, og her har du et samfunn som faktisk prioriterer dette over mye annet. Vi vet at vi nå observerer Amerikas beste utdanningssystem – når en tar hensyn til alle. Jo, jeg vet at ulempen er at ingen heller har mulighet til å betale for privat skolegang. Men det ville vel ikke du likt at de gjorde heller, uansett hvor evnerike og karrierebevisste famielien var, heller? For da får jo disse barna en fordel framfor andre pga foreldrenes penger. Det er langt fra dine idealer om ulike mennesker, like muligheter – er det ikke?
- Tro om Raul sitter der nå? tenkte jeg da jeg så på bygningen hvor Fidel hadde sitt kontor.
- Du vet jo at han har overtatt presidentvervet både i navnet og i gavnet, nå da Fidel har erklært seg for syk til å regjere?
Politisk er det som før, sier Heinz. Raul er litt mer liberal enn storebroren, riktignok. Litt mindre rigid på de fleste områder. Det tenker jeg du også ville likt! På mikroplanet åpner f.eks Raul opp for at den jevne cubaner kan ha mobiltelefon. De opphever nå, mens vi er her, et tvilsomt forbud mot det vi i Norge er i verdensklasse på å bruke som kommunikasjonsmiddel. Heinz er også glad for det, og vet du hvorfor? Han har brukt opp den myndighetsbestemte kvoten på fem mobiler. Han har gitt fra seg de innkjøpte, for oss uunnværlige, taletankene til sine venner. Selv om du ikke er opptatt av mobil, er du nok opptatt av at slike forbud er unødvendige, eller? Heinz vil gjerne hjelpe flere av de han møter med elektronisk utstyr, og nå kan han det.
Jeg tror nok du har mer til overs for lillebror enn storebror Castro, jeg morfar. Men ville han klart å gjennomføre så mye som Fidel klarte?
Revolusjon på museum
Det er ikke langt å gå til Revolusjonsmuseet. I morgen skal vi gå dit. Vi skal se Grandma stå utenfor. Jeg tror ikke båten de ankom Cuba med, er særlig stor. Den er nok et gammelt fartøy i jern, slik jeg har sett bilder av.
På internettbilder har vi også sett at vi kommer til å møte logisk oppbygde avdelinger. Logiske i en forstand. For det er neppe logisk at alt er samlet på ett rom. Men ingen museum er logiske i denne sammenheng. Det er samlet gjenstander noen har funnet verdig et museum. Et rom har nok Castro undertegnet viktige dokumenter i, og i et annet får vi se gjenstander fra hans ulike politiske gjerninger. En penn, en underskrevet avtale, et gevær og kanskje en caps…På veggene henger det kanskje bilder av ham da han hadde viktige møter med andre personligheter. For eksempel Hemingway. Jeg vil også møte Ernest Hemingway som levde i Havana etter at han var i eksil i Paris under krigen. Jeg ser dem for meg: Politikeren og dikteren – side om side. Jeg vil vente litt før jeg skåler i Dacquirien på yndlingsbaren hans.
Selv om jeg har akademisk avstand til det disse mennene foretok seg, gleder jeg meg til besøket. Jeg skriver menn. Hvorfor får jeg ikke se kvinner i Havana? Hvor er de, de som er mer enn halvparten?
Hvor er kvinnene?
De kvinnene vi har møtt, er underdanige. Jeg tviler på om du ville likt det, morfar. Selv om du en mann av din tid. Sånn jeg ser det, er kvinnene her tildelt den evige kvinnerollen som ekspeditør, vaskehjelp eller servitør. De mest frigjorte spiller Guentaramera på oppfordring fra turistene på utestedene og i gatene. Så langt har vi ikke møtt en eneste i leder-roller. Og nå skal jeg fortelle deg en episode vi hadde som kan være med å forklare dette. Den er litt lang, men du får ha tålmodighet til jeg får vist deg poenget til slutt.
Vi lette og lette etter en butikk som kunne ha utsalg av sko da Sigurd ville ha sandaler i går. Utmattet i varmen og etter mye traving, gikk vi inn i en matbutikk for å kjøpe vann. Der stod Manuell. Han hadde et langt arr på høyre kinn. Det så ut som etter en kniv. Han må ha vært i slagsmål. Ellers var han svartere enn de fleste vi hadde møtt, og også litt stor. Jeg ville ikke likt å møtt ham alene…
- Can I help you? spurte han imøtekommende.
- We need some shoes, but we can’t find any shop where they sell it, svarte vi.
Manuell ville gjerne vise oss en butikk. Han tok posen med vann og gikk foran oss med lange, målbestemte skritt.
- Jeg føler meg som et gissel, jeg, hvisket Sigurd da vi gikk etter Manuell som mannen og kjerringa etter pannekaka i eventyret. Det var varmere enn en varm, norsk sommerdag og konekrone og gamlefar’n ville bare ha vann og beskyttelse for føttene.
Endelig kom vi fram. I 2. etage i en ny blokk lå det faktisk en skobutikk. Sigurd kjøpte et par sandaler, og ville gi ekspeditøren pengene for dem. Jeg ville gi Manuell en pesos for hjelpen. Da jeg rakte fram mynten, trakk Manuell fram lommeboka, men ikke for å legge mynten i den. Istedet pekte han på et bilde av en liten gutt. Han ville ikke ha pesos, men bleier! Så bar det etter Manuell igjen, idet vi nå forsto hans hjelpsomhet bedre. I butikken vi nå kom til, kostet en pakke Pampers 28 pesos (ca 150 norske kroner). Det var en månedslønn for Manuell. Det ble dyre sandaler for oss, men en opplevelse som nok festet seg for livet. En månedslønn for bleier: Ikke rart kvinnene sjelden var å se ute blant folk. De som hadde små barn, måtte være hjemme å vaske tøybleier i 2008.
Vi møtte også en stuepike på hotellet i morges. Hun hjalp en av turistene med tannpine. Faktisk hadde hun et lite tannlegekontor i leiligheten sin like ved der vi bor. Hun var utdannet tannlege, men hadde valgt å gå inn i turistnæringen. Der er det mer penger å tjene – også for høyt utdannede. Betenkelig med tanke på framtida på Cuba, og det gratis utdanningssystemet. Vil de måtte importere utenlandsk arbeidskraft til spesialistyrkene?
Vakre Vinales
Dagen etter vår byvandring, bar det ut på landet – nærmere bestemt til Vinales. Bussen stoppet først ved en tobakksplantasje. Vi så ferske og halvtørkede eksemplarer av de store, grønne tobakksplantene. Rart å tenke på at dette blir til vår tids mest forhatte gift -i ferdig form brun av farge. Bladene skulle tørke ferdig, og så fraktes til fabrikken for å bli rullet til sigarer.
Med imponerende teknikk, og ved hjelp av store “gafler”, så vi plantasjebøndene legge bladene til rette på store, lange gjerder. Vi så glade ansikter. Vi så stolte ansikter. Kvinner og barn stod langs veiene, og solgte lekre utvalg av frukter som var så saftige og smakfulle at munnen fortsatt løper i vann når jeg tenker på dem.
Naturen rundt oss var unektelig vakker. Med blå himmel som ramme, var dette som en norsk naturopplevelse å regne, selv om jeg ikke vil assosieres med en hjemlengtende jente. Jeg likte meg her som jeg liker meg på Nesodden eller i Jotunheimen.
Litt for mye på besøk…
Bussen stoppet. Vi var framme på fabrikkområdet. Nå skulle vi se hvordan sigarer blir til. I lokalet var det 12 personer som satt og rullet sigarer. Et par satt og kontrollerte vekten på de ferdigrullete eksemplarene. Ingen utenom oss fra bussen var tiltaksløse.
- Nå er vi ikke gisler, men tittere, hvisket jeg til Sigurd.
Utrolig hvor like sigarene kunne rulles.
Sigurd var ikke så beklemt, og dette fikk meg til å reflektere litt rundt hva som gjorde at jeg i mange slike sammenhenger får en ubehagelig “titter”-opplevelse. Jeg faller fort for følelsen av å være litt for mye på besøk. Jeg har neppe arvet det av deg!
Cubanerne som jobbet, smilte til oss. De rullet, veide og telte. Hver sigar ble rullet for hånd, og jeg ble imponert over hvor like de fikk dem til å bli. Som kvalitetssjekk, og sikkert øverst på arbeidernes rangstige, satt veieren og godkjente hver eneste rullede sigar. Det var også en diktopplesningsplass i lokalet, og Heinz fortalte at her kunne de underholde arbeiderne med dikt og sang. Men hvorfor hadde ingen Ipod, eller en radio til arbeidet nå da scenen var tom? Mine vestlige, materialistiske tanker møtte mine egne motforestillinger: Kanskje best for kropp og sjel å ha stillheten rundt det nitidige arbeidet?
Bussen kjørte videre, og vi besøkte igjen en fabrikk. Denne gangen så vi hvordan de lagde nasjonaldrikken: Rom. Store destillasjonsapparater gjorde jobben. Mer vil jeg ikke beskrive av prosessen, fordi den interesserer både deg og meg mindre enn det ferdige produktet. Ett sted satte de fyr på rommen. Da ble det flotte farger opp av koppene. Turistene tok bilder, og jeg fikk igjen en følelse av å være litt for mye på besøk.
I Mural De La Prehistoria er et kjempemaleri på over 180 meter i lengden og 120 i høyden. “Lerretet” er en klippevegg. Maleriet er fra 1961 av maleren Leovigildo Gonzales og har siden da været en stor turistattraksion.
Turen endte i et frodig område med et kjempemaleri på fjellet. Malerarbeidet ble igangsatt av Fiedel for å sysselsette noen arbeidsledige, og skape pen kunst på en ellers grå fjellside. Vår historie fortalt i et maleri på fjellet – snakk om å male et “mykt fag” inn i granitt! En historie felles for våre samfunn. Utvisket er landegrensene og språkbarrierene. I fjellet stod det skrevet: Vi er ett folk, en kultur. I tillegg til å viske bort landegrensene, følte jeg at maleriet utslettet tiden.
På hjemveien snakket Heinz ut stemmebåndet med fortellinger om Cubas historie, politiske liv, mennesker og natur. Han skjenket mer Rom til de av oss som ville ta imot hans gave. Innkjøpt for å smøre ganen, basert på erfaringer med stemmebåndet, men uten å løse det egentlige problemet: Hans ønsker om å øse ut alt han kunne om denne øya med bare ett stemmebånd.
For et land som teller 110.860 km2. For et folk som har bikket over 11 millioner. For en natur med hav og fjell, sand og grønne oaser..Inntrykkene kom som en smalfilm som ble spolt tilbake, og som vi som barn alltid lo av. Men nå lo vi ikke. Vi var blitt mette, og fanget av et magisk møte. Dessuten er vi jo godt voksne.
På egenhånd
Dagen etter Vinales, startet vi etter frokost med å vandre på Malacon, Havannas svar på Karl Johan og en promenadevei ved havet. Vi var på vei til markedet.
Markedet i Havanna – her var det fargerikt på flere måter
Etter hvert tok vi en hestedrosje som er en grei måte å komme seg fram på her. På dette markedet skulle jeg ønske du hadde kunnet vært, morfar. Ikke fordi du er så opptatt av utstilt kunst, men fordi det her er så fargerikt fellesskap! Igjen møtte vi tannløse kvinner med humor og kloke øyne. Glade malere som er mer stolte av det de har skapt, enn en baker av sine nybakte boller. Vi kjøpte et fint bilde du skal få se når vi er hjemme igjen. Det var varmt i Havana, men på markedsplassen var det kanskje varmest?
Vi spiste middag og skålte på Hemingways stamkafè El Floridita, da vi feiret Sigurds 50-årsdag om kvelden
En strand nær himmelen
I over i morgen skal vi til Varadero. Heinz vil følge med og vise oss vårt nye oppholdssted. Han har sagt at blåfargene går over i hverandre, som i et fargekart over blåfarger fra møbelbutikken. Himmelen er mørkeblå med lysere nyanser mot horisonten, og havet er i de resterende blåtoner. Bølgeslagene svever hvite oppå havets blåfarger. Kommer vi til himmelen, tror du?
Varadero eller himmelen?
Vennlig hilsen
Marit
Denne siden har følgende undersider.
Marit
