Komposisjon
Jeg har valgt følgende komposisjon: En retrospektiv fortellerteknikk hvor jeg starter med et avsnitt fra «Den illegale presses historie», skrevet at nettopp pappa. Den begynner med fredag den 13. som skal gi leseren en følelse av å lese om noe langt fra morsomt eller lykkelig.
Denne fortellerteknikken plasserer seg også innenfor den artistisk-vitenskaplige biografien i hht. Clifford (i Hide m.fl: Erfaring og forståelse). Jeg leste denne artikkelen om formtyper av biografier etter å ha skrevet teksten. Likevel ser jeg at min tekst er mest innenfor denne form for biografi, når jeg skal plassere hvordan jeg landet på de ulike valgene. Jeg samlet inn kildemateriale, men når det var gjort, så jeg på min rolle som en oppfinnsom og kreativ kunstner, som søkte å presentere detaljene på en kreativ måte, mest mulig livaktig og interessant. I hht til dette, har jeg gjort om mange direkte sitater i mitt språk, og med mine observasjoner innenfor den rammen jeg hadde til rådighet. Jeg fikk i skrivegruppa oppfordring om å vise flere scener, og bruke flere egne ord og min hukommelse på den biograferte. Dette er forsøkt innarbeidet nå.
Diktene som innleder hvert avsnitt fra krigens dager, er hentet fra de illegale avisene, og viser både fram det som drev de menn som stod bak de illegale avisene, og det som sto i disse. Jeg synes det er blitt et vellykket grep, og har også fått den tilbakemeldingen fra skrivegruppa. Et annet grep jeg har valgt, er å bruke overskrifter som henspeiler på avisenes mange navn. Jeg håper de også gir uttrykk for den pågangsviljen, og framtidstroen som pappa ville appellere til leserne med i de illegale avisene.
Utvalget
Det var mye materiale å ta utgangpunkt i da jeg begynte på denne oppgaven. Har jeg valgt ut de rette tingene? For det første har jeg altså valgt å komprimere et 83 år langt liv ned til knappe 6 sider, og med krigen som hovedramme. Jeg nevner innledningsvis at jeg vil fokusere på denne perioden i hans liv. Er det rettferdig, når et liv rommer så mye mer? Jeg fikk tilbakemeldinger om for bråe overganger når jeg brukte den retrospektive fortellerteknikken. Jeg har derfor valgt å forklare mer i denne versjone, og håper dermed at jeg oppnår bedre “leserkontrakt” med de som ellers leser teksten.
Clifford hevder at den artistisk-vitenskaplige biografen må ha komplett beherskelse av historiske detaljer og ikke være lemfeldig i sin forskning eller skjødesløs i sitt håndverk, men være kvalifisert manipulerende av fakta for å gjenskape sin hovedpersons karrière på en dramatisk måte. Vitenskaplige kriterier når oppgavens rammer er så begrenset, er det vanskelig å si at jeg her har bygget på. Jeg kommer nærmere tilbake til dette i siste avsnitt.
Bruk av kildene i teksten
Dels ble det en utfordring å velge hvilke kilder jeg skulle benytte meg av, og dels vurderte jeg lenge hvordan jeg skal benytte de jeg har valgt ut i selve teksten. For å ta det siste først: Kanskje har jeg lykkes i praktisk bruk slik jeg landet på: Få kilder henvist i selve teksten, for å sikre «leserflyten» (Merete Morken Andersen «Skriveboka». Jeg har brukt fotnoter for utfyllende merknader, der hvor personer eller hendelser burde forklares uten å bryte for mye med den løpende teksten. Dette fikk jeg tilbakemelding om at var kurrant. Jeg tror nok at jeg ville valgt større andel henvisninger, dersom dette skulle vært en lengre tekst, og jeg skrev en helhetlig biografi.
Jeg har også måttet med hard hånd komprimere det som er historien om min fars bøker. Clifford hevder at en biografi om produktive litterære skikkelser, ikke bør utelate bøkene, fordi det vil være en forvrengning av livet hans. En kan likevel godt konsentrere seg om hans liv, og familieforhold, mer enn de utgitte ting, hevde Clifford. Jeg har her valgt ikke å utelate, men vil selv hevde bare tatt med overfladisk hans bøker og øvrige yrkesaktivitet etter krigen. Dette kunne godt vært store kapitler i en større biografi.
Jeg fikk også tilbakemelding om å ta med litt mer om pappa som familiemann. Det har jeg søkt gjort, men innenfor samme “nøkterne” fortellerstil som det øvrige er skrevet i.
Jeg har valgt å sitere mindre i denne utgaven av historien, enn det som var den opprinnelige teksten. Dette fordi jeg altså landet på det som Clifford kaller «den artistisk-vitenskaplige» typen. Det ble lettere å være egen fortellerstemme når jeg gikk bort fra selve kilden i presentasjonen.
Er kildene egnet? Jeg mener jo at jeg fant gull når personen jeg skriver om, er død, men har etterlatt seg mange interessante kilder om det jeg her har valgt å skrive om. En fare er at pappas egen oppfatning, også fordi jeg har hans ord på dette kapitlet i hans liv, råder for mye i teksten. Tilbakemeldinger tydet også på det. Derfor har jeg kuttet noen “siterte avsnitt” til fordel for egne bemerkninger om ham, som forhåpentligvis får fram mer av hans personlighet. Likevel blir det fort en «hyllest» til en mann som det de gamle biografiene ofte var. «Den nye biografien» stiller større krav enn som så. Dette kommer jeg tilbake til, i avsnittet om «teksten» som en biografi.
Skulle jeg brukt flere kilder – også av andre? Jeg har lett litt for å finne noe som ikke bare bekrefter det pappa selv skriver. Jeg har bl.a en historie om de illegale avisene skrevet av Hans J. Luihn som i 1980 jobbet i Arbeidsdirektoratet og gav ut boka «De illegale avisene». Men han jobbet ut fra det materialet min far gav ham, og som altså jeg har bygget på. Jeg fant lite alternativt til det jeg forteller fra kildene pappa etterlot seg, men kunne selvsagt brukt mer tid på kildeinnhentingen.
Det er dessuten begrenset med kilder som ikke bekrefter det som her er søkt framstilt, nettopp fordi denne epoken var for over 50 år siden. Dette var nok en tid hvor opponentholdning til «krigens helter» var laber, og om et stykke arbeid ettertiden ikke så så kritisk på.
Om bruk av historisk presens – eller tekstens logos:
Logos er hvordan argumentasjonen er bygget opp. Ved å fokusere på krigens dager, og ta utgangpunkt i pappas illegale arbeid, er jeg midt oppe i et dramatisk kapittel i hans liv. Jeg har i flere avsnitt brukt historisk presens, for å få fram dramatikken: F.eks den lille historien om da Gestapo tok sparepengene til farmor: «Hvor er skurken Egil…» Jeg kunne ha valgt enda mer bruk av denne fortellerteknikken dersom jeg ikke hadde landet på å sitere i noen av de dramatiske avsnittene. Pappa skrev i fortid. Jeg starter f.eks med å «gi ordet» til min far. Jeg kunne ha omgjort dette avsnittet til historisk presens, men ville da mistet et viktig poeng: At han selv setter fokus på fortellingen.
Fortellerstemmen
Ved å gå tilbake til barndom og oppvekst, har jeg søkt å belyse krigens mann slik han må ha vært, med korte trekk av oppveksthistorien hans. Her bygger jeg på andre kilder enn i avsnittene “fra krigens dager”. Da kan jeg bedre benytte språklige virkemidler: Jeg har noen steder bevisst benyttet prolepser (dette kommer til å skje) og analepser (dette har skjedd). I historisk presens skildrer jeg, fortsatt bevisst nøkternt, de mer dramatiske øyeblikkene. Historien om Frank, er med for å belyse familien, og det jeg mener også kjennetegnet pappa, e inkluderende kultur. Skulle jeg som forteller trådd direkte fram her? Når jeg valgte ikke å gjøre dette, støtter meg igjen til Hide som i innledningen sin i boka «Erfaring og forståelse» hevder at «Dersom en biografi skal ha noen som helst funksjon, må ikke forholdet mellom den som forteller og den det fortelles om, preges for mye av biografiens egen stemme og penn». Backschneider hevder i artikkelen «Biografens stemme» at biografen skal være den usynlige, men likevel mektige forfatteren». Hun sier at selvsagt former utvalget og presentasjonen av detaljer fortolkningen i stor grad, men på hvilken måte fortolkningen innføres, fortjener kritisk oppmerksomhet.
Backschneider hevder at biografen inngår en «kontrakt» med leseren: Den viktigste delen av denne kontrakten, er hva forfatter snakker om, og at dette fortelles korrekt, ærlig og med forståelse for relaterte sammenhenger. Dette håper jeg at jeg oppnår med leseren, idet jeg bestreber å ha en nøyaktig omgang med hva jeg velger å si, og hva jeg lar kildene si, i tillegg til å kunne dokumentere kildene dersom det hadde blitt etterspurt. Biografens stemme må videre demonstrere et grep og en innsikt, en rekkevidde og dybde. Her er min stemme kort innom for å sette pappas historie inn i nåtida, men jeg har ellers søkt å være tro mot det å være den usynligste i denne fortellingen. Samtidig setter jeg dette i sammenheng med det Virginia Woolf hevder om både å ta med det som faktisk skjedde, og det som utgjør personligheten til den biograferte. Det nye med den nye biografien var at begge deler var tillatt. I denne teksten har jeg nok ikke vist så mye av pappas personlighet, men søker i form av korte setninger å dukke fram med noen trekk. I tillegg har jeg valt et helt avsnitt om «Filolog og friluftsmann». Dette ville jeg kuttet sterkt i, dersom ikke jeg var opptatt av å få fram hele ham.
Teksten som en biografi
I Hides innledning til boka «Erfaring og forståelse» heter det at «subjektene som portretteres, kan være med på å påvirke biografiens praksis…En biografi bør også kunne spille en rolle som formidler og fortolker av idéer og argumenter, uten at det blir ren idéhistorie av det. Jeg har ikke i denne korte teksten, søkt å fortolke idéene og argumentene pappa og hans likesinnede hadde.
Sir Harold Nicolson hevdet i artikkelen «Biografiens Praksis» at «en ren biografi, dersom dens effekt skal være mer enn kun midlertidig, bare kan skrives om en person som forfatteren og leseren grunnleggende kan respektere» (Hide, s 18). Han hevdet videre at en biografi som sluttprodukt i høy grad er avhengig av de følelser han har for sitt subjekt. Implisitt er dette avgjørende for hvorvidt biografien er «ren» eller ikke. Dette avhenger igjen av følgende spørsmål:
1. Historien må være nøyaktig, og framstille en person i forhold til sin samtid
Det har jeg søkt etterlevd.
2. Beskrive et «individ»: Dette handler om å presentere alle nyanser i den menneskelige karakteren.
Det har jeg også innen gitte rammer søkt ivaretatt.
3. Litterær: Korrekt grammatisk og med en passende stil-følelse
Igjen er språket ikke så drivende som jeg kunne ønske, men korrekt grammatikalsk og innenfor «passende stil» mener jeg det er. Jeg har bevisst latt positive adjektiver utgå. Og skildrer i veldig liten grad indre følelser som pappa har hatt. Dette mener jeg både handler om den nøkterne fortellerstemmen, men også om pappa. Jeg har med en metafor om dette. Det er der hvor følelser er «ringer i vann». Den fikk jeg god tilbakemelding på, og jeg bør bestrebe meg på flere slike i det videre arbeidet. Flere kunne vært jobbet inn her også, men synes dette ville gå på bekostning av den nøkterne fortellerstemmen.
Biografien er alltid et samarbeid mellom forfatteren og subjektet hans, konkluderte Nicolson. I mitt tilfelle har både relasjonen til subjektet, og samarbeidet vært godt. Jeg har også fått noen kilder å benytte. Et minus, er selvsagt at pappa er død, og dermed ikke kan være samtalepartner, kildekritiker eller sannhetsvitne for denne historien. Jeg har imidlertid sjekket ut de faktiske forhold med min mor som fortsatt lever, Hun kjente denne delen av pappas liv bedre enn jeg.
Virginia Woolf hevdet at en biografi må inkludere både sannhet og personlighet. I denne forbindelsen brukes begrepsparet Granitt og Regnbue. Sannhet er noe «granittaktig» soliditet, og personlighet noe «regnbueaktig ulegemlighet». Det nye med den «nye biografien», hevdet Woolf, var at man ikke lenger søkte å tone ned ett av disse elementene, men lot dem spille på lag. Sannheten må, som byggesten i en biografi, fungere som medspiller med lyset fra personligheten.
Jeg ville nok søkt å fått fram mer av pappas personlighet dersom oppgavens rammer var videre, eller hans personlighet mer egnet for meg å beskrive. Denne biografiske teksten er utvilsomt mest bygget opp av granitt.
Marit
