I denne oppgaven har jeg skrevet en biografisk tekst om min far, Egil Helle. Det har vært en tøff, men spennende oppgave. Tøff fordi han døde for bare tre år siden. Spennende fordi det er en dramatisk hstorie jeg forteller.
Pappa – en pressemann
Fredag den 13.
«Min journalistiske læretid begynte en fredag den 13. Det var i februar 1942. Tyskerne og nazistene dirigerte og kontrollerte norsk presse. Krigens gang ble presentert under mottoet «Tyskland seirer på alle fronter». De legale avisene var propagandaorganer for okkupantene og deres håndlangere. Bare medlemmer av Quislings parti, Nasjonal Samling, hadde lov til å ha radio. Men det fantes jo også en illegal presse – beskjedne, stensilerte aviser på A 4-ark som sirkulerte mellom fortrolige for å informere om det som skjedde ute i verden og her hjemme og for å inspirere i kampen mot Hitler-Tyskland og Quisling. Den viktigste nyhetskilden var de norske radio-sendingene fra London»…De illegale avisene hadde sikkert størst betydning for oss som under trusselen av dødsstraff eller konsentrasjonsleir deltok i arbeidet med dem. Det utløste vårt behov for engasjement – for å gjøre en innsats. Men vi får vel tro at avisene også betydde noe for dem som utsatte seg for fare ved å smuglese dem.»..1
Slik begynner Egil Helle, min far, «Historien om en illegal avis». Jeg vil her konsentrere meg mest om dette kapitlet i hans liv.
Pappa var en ung mann under krigen. Bare 19 år da «karrieren» startet med en navnløs illegal avis på denne måten fredag den 13.02.1942. Avisa ble snart hetende Ukenytt. Inspirasjonen hadde han og kameraten Victor Nøstdal fått fra «Under åket» som ble lest hver uke og «åpnet en annen verden enn den vi møtte i de nazikontrollerte avisene». 2Som han selv skriver:
«Den første kvelden vi satt og jobbet på mitt vesle rom, spurte Victor: «Vet du at det er fredag den 13. i dag?» Heldigvis var ingen av oss særlig overtroiske. Men bemerkningen gjorde iallfall så sterkt inntrykk at den festnet seg i sinnet».
Avisa hadde en åpningsartikkel, et sammendrag av nyhetsreferatene for hele uken, og ble avsluttet med Henrik Wergelands dikt «For trykkefriheten». Pappa hadde stått for redigeringen, og siteringen fra det som ble hovedkilden i det illegale pressearbeidet hans: Norske BBC-sendinger fra London via radio. Victor Nøstdal3 sto for maskinskrivingen. Det var nødvendig å skrive hver side flere ganger for at de skulle få så mange eksemplarer som de minimum ønsket.
Ukenytt – For frihet og sannhet
Denne bokstaven er vår,
og vi elsker den for
hva den var, hva den er,
hva den bliver igjen.
Og som kjærlighet gror,
av dens hjemlige jord,
skal den gro av vår
kjærlighets frøkorn igjen.
Pappa hevdet at det store problemet som han og Victor hadde, var å skaffe duplikator. De hadde det øvrige utstyret: En skrivemaskin og et radioapparat. Den første avisen ble derfor skrevet i en del maskinskrevne eksemplarer. Lørdag ettermiddag hadde de ferdig den første «avisen». Samme kveld foretok de sin første distribuering av Ukenytt. Den måtte jo komme ut mens den var fersk!
Litt nervepirring ble det i blant. En nervepirring jeg som del av hans familie i ettertid, først og fremst merket i form av hans urolige nattesøvn. Antakelig er “nervepirring” et for svakt ord, sett i forhold til slik han gjennomlevde mange traumer – dog i det stille – i etterkrigstiden.
«I stummende mørket, gikk vi. Plutselig følte jeg et menneske som begynte å mumle noe uforståelig på tysk. Jeg skjønte at det var en en tysk soldat i en kjærlighetsscene jeg var kommet borti. «Meine liebe» forstod jeg i alle fall. Jeg leverte konvolutten i kassen og forsvant» (s.16).
Jeg husker at han ikke kom med denne historien til meg. Sikkert fordi han var en av datidas generasjons fedre, som lite fortalte om sin ungdomstid. Det lille som ble sagt, hadde enten “oppdragende” karakter, eller var ment som humor han kunne bruke i selskapslivet, eller da familien møttes rundt middagsbordet. Var dette også en historie som ville vært naturlig og fortalt i nåtidas åpne kultur – ikke minst på seksualitetsfeltet – men som ble for privat å regne for forrige generasjon?
Norges Demring
Heller dø enn gå som treller
under Quislings sverd.
Det er landets liv det gjelder,
det er døden verd
De fikk skaffet en duplikator og et lokale hjemme hos søsteren og svogeren til pappa, Nancy og Magnus. De feiret denne moderniseringen med et nytt navn på avisa: Norges Demring. De distribuerte utgavene tidlig mandag morgen før kontorene åpnet, siden «Brev-bud» vakte mindre oppmerksomhet da enn på søndagskveldene. Alt gikk som det skulle, og avisen kom ut regelmessig hver mandag morgen. Avisene ble lest i smug og gikk fra person til person. En advarsel syntes likevel redaksjonen var påkrevd:
«Leserne vet sjølsagt hvilke farer det er forbundet med disse avisene. Våre advarsler om forsiktighet skulle derfor være unødvendige. Når du har lest den, send den da videre til en person du kjenner godt. Forteller du nyhetene, så si ikke hvor du har dem fra» (s 9).
Utgivelsen ble utvidet til to ganger i uka fram til 24. august 1942. Da skrev de: «Med dette nummer slutter avisen vår å komme ut. Vil vil nytte høvet til å takke leserne for den forsiktighet de har utvist. Vi vil samstundes be om at det ikke må bli snakket om avisen nå etter at den er sluttet. Gjett ikke på hvem som har gitt den ut. Vi beklager at vi må slutte, men vi føler oss overbevist om at vårt foretagende ikke blir det siste i sitt slag. Vi slutter med håpet om at frihetens dag er nær» (s 11).
Mot seier
Går du i brodden for en alvorssak,
kan ingen tvil få gjort deg sen og svak,
men tankene på dem som som kommer efter,
vil gi deg kallets tro og troens krefter»
Pappa og Victor fikk med seg Gunnar Garbo i den nye dagsavisen, Mot Seier, og de fortsatte med å lage en avis som bare hadde til hensikt å gi vanlige mennesker et annet nyhetsbilde enn det de fikk gjennom de tysk-kontrollerte avisene og enkle appeller for å styrke kampmoralen. De utvidet avisa og inngikk samarbeid med «Norsk Vilje», med Olav Strand som utgiver. Hver av avisene hadde et opplag på 700 eksemplarer, og de koordinerte utgivelsesdagene, og brukte samme distribusjonsapparat.
En interessant historie om vennskapet med Gunnar Garbo i det illegale avisarbeidet, gjaldt hva de skulle gjøre i Bergen da Universitetet i Oslo ble stengt av tyskerne 30 november 1943. Garbo mente at de skulle melde seg for å bli arrestert4. På den andre siden mente medstudenten Atle Grahl-Madsen at de skulle fortsette studiene som før. Pappa gikk inn for «mellomalternativet»: Forlate studenthuset og innstille studiene for å vise solidaritet med Oslo-studentene. «Neste dag satt Atle Grahl-Madsen alene i lesesalen. Gunnar Garbo gjorde som oss andre», skriver han nøkternt.
2. januar 1944 var det imidlertid slutt. Da hadde pappa en avtale med Olav Strand. Han var blitt tatt av Gestapo.5
«Jeg gikk til Mons Lid og fortalte hva som hadde hendt», skriver han. Mons Lid var sjefen for Trygdekassen hvor pappa jobbet på dette tidspunktet. Sjefen sa:
«Det bringer ikke meg i faresonen, men du må komme deg til Sverige.»
Som sagt, så gjort. Han sa til sine foreldre at han skulle besøke en tidligere skolevenninne, og gikk i dekning. Foreldrene fikk kort tid etter besøk av Gestapo.
«Hvor er skurken Egil, spurte tolken til gestapisten».
«Egil er ingen skurk», svarte farmor.
Da som nå, stemmer det mer enn for mange andre jeg har kjent. Pappa var i fredstid det mest lovlydige mennesket jeg har møtt!
De ubudne gjestene tok med seg 900 kroner av farmors sparepenger og forsvant. Gestapisten var en av de første til å bli henrettet under rettsoppgjøret i Bergen etter krigen. Han bekreftet under avhør at han hadde tatt disse pengene, og farmor fikk dem da tilbake fra Justisdepartementet. Historien om den illegale avisen, avslutter pappa på følgende måte:
«Jeg var i lykkelig uvidenthet om det som skjedde hjemmet etter at jeg hadde forlatt Bergen. Og de som ble tilbake visste heldigvis ikke at jeg ble liggende i dekning i Oslo i to måneder før jeg kom videre».
Denne avslutningen vil jeg karakterisere som «typisk pappa». Han ville ikke volde andre bekymringer. Slik var han helt til han døde i april 2006 nær 83 år gammel.
Stengt på grunn av glede
Pappa kom seg til Sverige, og tok der forberedende prøver ved Universitetet i Lund. Han skriver fra landflyktighetens siste dager:
«Denne dagen, 8. mai 1945, fikk jeg en telegrafisk ordre om å møte i Stockholm to dager senere. Den skriftlige eksamen i historie skulle foregå 10- 14 mai. Den var det bare å avlyse».
Han tok toget fra Stockholm til Narvik.
«Å krysse grensen igjen utløste nesten like sterke følelser som da vi kom motsatt vei…Da vi skulle forlate svensk jord, var det noen som begynte å synge «Du gamla, du fria». Så snart vi var på norsk side, ljomet «Ja, vi elsker»…Fred og frihet var ord som rommet all verdens lykke. Frigjøringen av Norge i mai 1945 ble de sterke følelsers tid. Butikkeiere satte oppslag på døra: «Stengt på grunn av glede». La meg nå gå over i hans tidligere og senere historie – barndom og senere yrkeskarriere.
Røtter og barndom
……………….
Men ennå våker noen. Det er ganske unge menn
Som bøyet over bøker leter drømmen frem igjen,
slik den engang strålte om en vismanns gylne penn
Denne drøm som natten aler og som dagen slår ihjel
om Atlantis, Utopia og en bedre lodd og del
enn et liv hvor andre eiet selv ens hjerte og ens sjel
………………
(Utdrag fra Nr 13 av Rudolf Nilsen:)
Jeg baserer meg primært på historien han skrev til barn og barnebarn når jeg nå vil beskrive kort hans øvrige år.
Farfar var odelsgutt, men hadde nok litt dårlig samvittighet fordi han ikke innfridde foreldrenes ønske om å overta gården. Han giftet seg som 20-åring med farmor som var redd kuene. De gav melken som var den dominerende inntektskilden til farfars familie. Farfar var skotøyarbeider og et aktivt medlem av Det norske Arbeiderparti (DNA). Både farmor og pappa delte farfars politiske holdninger.
I tillegg til 4 barn hadde foreldrene også tatt til seg en psykisk utviklingshemmet gutt, Frank. Søsknene het Erling, Jack, Nancy og Egil. Pappa ble født i 1923 8 år etter den nest yngste som var Jack. Hele denne familien disponerte to værelser og kjøkken, med toalett i gården. Pappa hadde som fast rutine å formidle det han hadde lært å skolen videre til Frank. For dette fikk han 10 øre timen. Var det her formidlingsgleden- og energien begynte?
Familien flyttet fra ………………..til Nordnes da pappa var 12 år. Der hadde de tre rom og kjøkken, og pappa syntes de endelig hadde fått stor plass. Han dro gjennom hele byen for å komme til og fra skolen. Selv hevdet han at:
«Jeg hadde ikke noen problemer med det. Men jeg ville nok fått bedre kontakt med guttemiljøet i mitt nye bomiljø hvis jeg hadde gått over til Nordnes skole, som lå like ved der jeg bodde». Disse avsnittene om denne tiden h
En selvfølge for oss idag, men antakelig utenkelig barnevennlig for datidas slitere. Pappa var aldri lydhør for “bortskjemthet”. Han hadde selv levd i andre tider, enn da kravene stod over det å gjøre noe selv for å bedre situasjonen.
«En av de tingene jeg lærte i Framlaget, var å morse. Jeg likte det. Da jeg i 7. klasse skulle skrive stil om hva jeg ville bli, skrev jeg telegrafist».
Det var vel kanskje dette som sammen med undervisningstimene han hadde med Frank ,gjorde ham til en pedagogisk formidler?
I 1937 fullførte pappa folkeskolen. 9.klasse var det eneste skoleåret pappa kun konsentrerte seg om skolearbeidet etter fylte12. Ellers jobbet han ved siden av skolegangen. Han fikk «en meget god handelsskoleeksamen».
Sommeren 1939 hadde han igjen to jobber: Bud for byretten på dagtid og et par timer med avispakking på ettermiddagen. «Sjefen syntes nok ikke at jeg var en effektiv avispakker, men i byretten var de tydeligvis meget fornøyd, skriver han humoristisk» (s. 7).
Han var en heller upraktisk mann hele livet.
Et smadret hus
Og sank i dysten mangen mann,
så vidner vi som ble igjen
at vi er tunge, stride menn –
Vårt Land!
Natten til 15. juni i 1940, mistet pappa og hans familie alt de eide da huset på Nordnes ble smadret som en del av krigshandlingene. Nancy skulle snart gifte seg, og alt som var samlet inn til bryllupet, var i tillegg til øvrige eiendeler borte. Hele familien var tilfeldigvis bortreist.
«En ting er sikkert: Hadde hun ligget på sitt loftsværelse denne natten, ville hun ikke hatt fnugg av sjanse til å overleve”.
Krigen lærte ham nok det som ble et munnhell i min barndom: «Count your blessings». Familien fikk etter kort tid en ny kommunal leilighet. De eldre søsknene var gift, og pappa fikk for første gang et eget værelse. Da var han 17 år, men den lykken varte ikke lenge. Han tok middelskoleeksamen som privatist da folkeskolen var ferdig, og gikk ut med «Meget tilfredsstillende» som hovedkarakter. Dette stimulerte til å ta artium på samme måte. Høsten 1941 meldte han og en tremenning seg opp som privatist ved Undervisnings-instituttet i Bergen for å ta artium.
En glad friluftsmann og filolog
Før han begynte på videregående, hadde han en ferietur gjennom en stor del av Norge. Den begynte med en båttur til Skjolden innerst i Sognefjorden. Detaljert skildrer han denne turen geografisk, og også hvilke hendelser som oppstod. Turen må ha betydd mye for ham, for flere av enkeltepisodene ble også fortalt i de ganske få samtaler om krigens dager. Blant andre denne:
«Det var sjelden å se en bil på veiene, men det kom èn, og sjåføren spurte om jeg ville sitte på. Jeg sa «ja, takk», og satte meg inn ved siden av sjåføren. Da oppdaget jeg at det satt en tysk general i baksetet. Han henvendte seg til meg, og jeg husker at jeg sa: «Ich bien durch die Jotunheimen gegangen». Noe mer ble ikke sagt»(s. 10).
Han forteller ikke om den frykten, overraskelsen eller sinnet som må ha vært følelser i denne situasjonen. Typisk han: Følelser var som ringer i stille farvann: De kunne godt kruse litt på overflaten, men så ble de fortrengt.
Sommeren 1942 tok han en ny, lang fottur. Denne gangen på Sørlandet. Han skildrer denne turen også detaljert, men nok en historie har festet seg i meg:
«Mat var selvfølgelig et problem. Et sted ved kysten gikk jeg til en restaurant og spurte om de hadde noe middagsmat. «Nei, dessverre», sa damen. Jeg begynte å gå skuffet bort. Hun sa høyt etter meg: «Vi har jo alltid makrell». Dagen var reddet. Bedre middagsmat visste jeg ikke om».
Noe av det som han til meg sa gjorde sterkest inntrykk på ham da han tok denne reisen, var besøket i Grimstad hvor Henrik Ibsen hadde vært lærling. Han var sterkt opptatt av Ibsen, og i apoteket syntes han å føle hans nærvær.
Høsten 1943 ble han immatrikulert ved Universitetet og begynte å studere filologi: Språk og historie. Han gikk da sammen med den tredje personen i denne illegale presses historie: Gunnar Garbo6.
Hjem igjen fra sommerferiens fottur tok han toget, og forteller:
«Jeg husker ikke hvor mange timer vi brukte til Bergen, men vi satt dag og natt i en full kupé. Stemningen blant passasjerene var god. Det var en av de merkelige ting som skjedde under krigen: Mennesker i overfylte torgkupeer og andre steder hvor de ble presset sammen, følte et fellesskap og fant raskt tonen som om de var gamle kjenninger. Nesten uansett hva man skulle gjøre, måtte man stå i kø, og da gjaldt det å holde humøret oppe».
Humoren var en av hans sterkeste sider livet ut.
Med ord og penn
Pappa skulle etter krigen skrive flere bøker. Han valgte ut de som hadde gjort mye i den norske arbeiderbevegelsen, og som fortjente en biografi. Einar Gerhardsen var blant dem han skrev om i «Landsfaderen» og som nok hadde fått sin historie fortalt uansett. Oscar Torp, Nils Langhelle, Kyrre Grep og Christian Holtermann Knutsen var andre som fikk sitt liv ført i pennen til pappa. Han skrev også hele eller deler av 4 andre bøker: Norges Olje, Olje&Energi i ti år (1978-88), Sogaen om Saga, Folketeaterbygningen: En høyborg for kultur og politikk.
Pappa jobbet som journalist og redaktør i arbeiderpressen, fram til pressetalsmann-jobben i UD (1975-78) og avsluttet sin daglige yrkesaktivitet som informasjonsleder i Olje- og energidepartementet i 1993.
Flemming Dahl skrev i Aftenposten artikkelen «Forfatteren i Tollbugaten»:
«Han trives bedre på tomannshånd enn når han som sidemann til sine statsrådsjefer – de har jo vært mange i årenes løp – fanges inn i fjernsynsfotografenes lys. Og på tomannshånd framstår han som en solid og nyttig informasjonsmann, en som kan sine saker…Men journalister med respekt for mannens vaner unnlater helst å ringe ham på en viss tid mellom hjemkomsten og Dagsrevyen, for de vet at hans kone da høfligst spør om de ikke vil ringe litt senere….efter middagsluren» (Aftenposten, 06. januar 1988).
…………
Nei, presse, løft din sterke arm!
befri allverden i din harm
fra tvang!
(Utdrag av Henrik Wergeland: “For trykkefriheten” )
Kilder:
- Egil Helle: Den illegale presses historie
- Egil Helle: Upublisert, og uferdig historie om sitt liv ment for barn og barnebarn
- Bladet «Tromsøblekka» (internorgan for Universitetet i Tromsø) med intervju av Victor Nøstdal
- Hans J. Luihn: Utdrag fra boka «De illegale avisene» (1980)
- Ulike utgivelser av de illegale avisene: Ukenytt, Ny Demring, Mot Seier
- Diverse avisartikler
1«Historien om en illegal avis» av Egil Helle, s 1. Hvis ikke andre kilder er oppgitt, er dette kilden i denne historien.
2 «Under åket»s hovedmann var Paul Kvamme. Han måtte bøte med livet for dette. Pappa og hans samarbeidsparter ville starte en ny avis å fortsette det arbeidet som han og hans medarbeidere hadde påbegynt.
3Victor Nøstdal er en venn fra barndomsårene i Bergen og er idag bosatt i Tromsø. De ble kjent i Framfylkningen. Han ble arrestert i februar 1945 for å ha mottatt illegale aviser. Han satt på Espeland til frigjøringen.
4Han har etter krigen innrømmet at dette var et dårlig alternativ. Pappa hadde tydeligvis kvaler selv. Det skrives nemlig endel i historien om de illegale avisene om hvorfor han trodde Garbo gikk inn for dette alternativet. Begrunnelsen kan oppsummeres i «arven fra far» som døde pga krigsmotstand.
5Olav Strand ble skutt på Trandum i 1944.
6Gunnar Garbo var russeformann i Bergen da han våren 1943 ble med i det illegale avisarbeidet. Han var siden stortingsrepresentant for Venstre fra 1958-1973 og formann i Venstre fra 1964-1970. Han har senere hatt ulike verv innenfor FN-systemet og var Norges ambassadør i Tanzania fra 1987-1992. Han har utgitt flere bøker, bl.a «Nu går jeg fra dere. En fars liv og død – fra krigens dager i Bergen»
Denne siden har følgende undersider.
Marit
