Tre fyrer og en frue i Sør-Afrika

Julen 2009 dro jeg sammen med Sjurd, Stian og Egil på besøk til Sjurds søster. …Vi landet bokstavelig og mentalt i Ingers ambassadeleilighet mellom Pretoria og Johannesburg. Her skulle vi tilbringe nesten tre uker med ulike utflukter, og opplevelser som ikke engang oppstår i drømmer.

Det regnet dagen etter ankomst. Vertinnen foreslo og vi godtok at dagen kunne brukes til å besøke et gedigent kjøpesenter – ett av mange i hennes nærområde. Alle måtte ankommes med bil.

Jeg ville nok ikke vært den første til å rekke opp hånda bare for å besøke et kjøpesenter. Men   når formålet var å se filmen Invictus, ble jeg med. Invictus er en film om hvordan Mandela prøvde å bygge det nye, diplomatiske Sør-Afrika ved også å alliere seg med kapteinen på rugbylaget da han ble president. Vi hadde knapt hørt om filmen en måned før den ble satt opp på kinoene i Norge. I februar i Oslo går nå filmen. Mye snø og kalde grader gir en annen ramme for filmopplevelsen enn det vi hadde i Sør-Afrika. 

 

I filmen ble vi introdusert for Mandelas politiske lederstil, og hans celle i fengselet på Robben Island der hans satt i 18 av totalt 27 år i fengsel. Kapteinen på rugbylaget sier i filmen at det er vanskelig å begripe Mandelas evne til tilgivelse og hans diplomatiske evner når han var i cella og kjente på hans celletilværelse. Kunne ikke sagt det bedre selv…

Invictus føyde seg fint inn rekken av de øvrigefilmene vi så på resten av turen: ”Cry Freedom” (om Soweto-oppgjøret og drapet på Steve Biko), og ”Farvel Bafana” (Om forholdet mellom Mandela og fangevokteren i fengselet på Robben Island) og mal apropos: ”Så som i himmelen” med Michael Nyquist som kordirigent i et svensk småbysamfunn. Sterke kontraster om det å være mennesket.

Ingers leilighet hadde boblebad i hagen, og tennis-, svømme- og treningsanlegg utenfor stuedøra. Det var også en fin gang-trasse gjennom denne hvite velstandsvorten. Alle trivdes godt i dette miljøet også – spesielt gutta gav uttrykk for at det var ok å være på reise og se ting, men jeg fikk inntrykk av at for dem også var det et feriepluss å ha en sånn base.

 Frokost i hagen til Inger

I Cape Town

Siden vi ville oppleve store deler av Sør-Afrika og ikke bare sitte i boblebad og klaske tennis, ble det flere lengre utflukter. En tredagers tur til det mange tror er hovedstaden i Sør-Afrika, Cape Town var første utflukt på turen.

Det var minst 10 grader forskjell i temperatur mellom Pretoria-sletten, der vi altså hadde vår base og Cape Town. Det merket vi da vi ankom flyplassen. Som vanlig ble vi hentet av en privatsjåfør, og kjørt til leiligheten Inger hadde leid til oss av Gerry. Den hadde utsikt over havet, lå like ved Waterfront, og kunne også tilby utsikt over Sør-Afrikas nye stolthet: Ny fotballarena som var bygd til Fifa 2010 som skal foregå i Sør-Afrika. Vi hadde utsikt over dette monumentet fra leiligheten vi leide.  

  

 Sanfransisco-bakker, løverhoder og bordfjell                                                                                                                           

 

Det gjorde lite at det var en glipp vedrørende henting på flyplassen og Gerry. Vi ventet i god norsk sommertemperatur omtrent 20 minutter utenfor leiligheten vi skulle bo i. Da Gerry ankom, var han litt ydmyk på grunn av de kommunikasjonsproblemer med sjåføren vi hadde vært offer for. Jeg forsikret ham om at vi ikke hadde lidd noen nød den korte ventetida i sommervarmen.

Gerry var en flott, varm homofil som ønsket oss et hyggelig opphold og pekte på veien til Waterfront og lokale butikker. Vi benyttet oss av hans veivisning til begge steder. Også leiligheten på to soverom, stue og kjøkken fant jeg perfekt for å huse 4 personer i Cape i tre døgn. Det eneste problemet, var at leiligheten lakk da det regnet den andre dagen av vårt opphold. Men tankene streifet tilværelsen hjemme: Dette var ikke vårt problem mer enn den korte stunden vi var der. Det kunne vi fint overleve. Verre hadde det jo vært om det var vår leilighet.

Vi gikk til Waterfront om kvelden. En opplevelse i seg selv. La meg sammenlikne med Aker Brygge en deilig sommerdag, men ti ganger mer fascinerende som turister i ny by. Her var også hvite, fargede og svarte i skjønn forening. Ikke med den vanligste arbeidsdelingen hvor de hvite var turister som ble oppvartet av de mørke, men også omvendt. Typisk for en multikulturell storby, uvanlig for hvordan resten av Sør-Afrika arter seg fortsatt. Et blandet kor med det jeg tror var tenorer, sang ”Bing Crosby”-sanger. Vi hadde tenkt til å gå, men satt fjetret og opplevde en flott avrunding på en perfekt WaterFront-kveld. Jeg skulle komme igjen.

Neste dag skulle bli den mest innholdsrike turistdagen i mitt liv. Sjurd laget som vanlig frokost. Maten vi hadde kjøpt ankomst-dagen på ”nærbutikken” sto nå på bordet: Egg og Bacon, sjokoladepålegg og peanøttsmør til gutta. Brian kom som avtalt, og hentet oss klokka 9. Vi kan takke Inger for Brian. Hun hadde kjørt til flyplassen med ham en gang hun selv var i Cape. Inger håpet med rette at hun hadde en intelligent og aktuell guide for private gjester i denne storbyen. Vi har sagt hun trygt kan anbefale ham igjen.

Brian var ”farget” – litt brunere enn oss nordboere, men langt lysere i huden enn sine svarte landsmenn. En midt-i-mellom-farge i det fortsatt fargebaserte fellesskapet blant mennesker i verdens sørligste land. Han hadde startet sin egen forretning som guide og sjåfør av turister i byen. Hans selskap heter Jorvan Tours. Som verken eldst eller yngst, hadde Brian det verken verst eller best. Hans farge preget derfor hans syn på den Sør-Afrikanske utviklingen. Hans ståsted var preget av diplomati og harmoni.

Jeg ble som dronning plassert foran hos Brian. Han hadde et høytalersett så alle hørte hans interessante og veloverveide betraktninger om kultur, natur og samfunnsliv og gutta forstod ham også godt. Sånt har jo betydning når en tar med sine håpefulle på en reise som skal gi livet utdannelse. Brian opplyste innledningsvis at han hadde tre hovedstopp på turen:

1.  Township hvor de vi skulle besøke, var godt forberedt og fikk noe igjen for at vi oppholdt dem med å høre på deres historier.
2. Kapp det gode håp og Kapp Point.
3. Hjemtur langs en nydelig kystvei som dels gikk under fjell.

Brian tok oss først med til Annie. Hun var 86 år og blant de heldige som hadde kjøpt seg tilbake til sivilisasjonen fra Townshipene. Hennes toetasjes leilighet på omtrent 60 kvm var hennes slott. Her var hennes liv kronet med hell til slutt. Annie var stolt over sin nyvunne frihet som leilighetshaver. Hun toppet sin lykke med å overmøblere. På veggene hang litt for mange malerier.

 -         Ingen Bonytt-reklame, men et hjemmekoselig sted å bo

tenkte jeg da jeg satt og hørte på Annies beretning.

     Det gjorde også en venninne/nabo som i større grad snakket engelsk og forsto innholdet i det Sjurd sa om sitt engasjement i anti-apartheid-bevegelsen i Norge. Dette gav en positiv ramme rundt Annies fortelling, og den varte nok lenger enn noen hadde forespeilet seg. Hun fortalte opprømt om samfunnsforhold, sitt liv som alenemor til fem, hvordan hun hadde tydd til mye drikking da hun tidlig ble enke, men nå hadde funnet fred med Gud. Likevel var det sang og musikk i hennes liv, og på slutten av vårt møte, trakk hun fram gitaren hun hadde fått til en annen jul av Brian. Som en fin avslutning på en spennende menneskeberetning, sang hun en kristen og en ikke-kristen sang med sin relativt sprukne kvinnestemme. Men med glimt i øyet, og håp for framtiden tok hun farvel med oss – turister i hennes hjem.

 

Annie på julepresangen fra Brian…

Annie fikk som andre pensjonister i Sør-Afrika 1000 Rand i måneden. Vi brukte som turister som unner oss alt ca 3000 på to dager. 1 rand er ca 75 øre. Pensjonen hennes var altså 750 kr i måneden. Leiligheten hun bodde i, hadde kostet 60 000 rand. 60 månedslønninger, og det er jo mulig å sammenlikne dette med norske leilighetspriser. Forskjellen er bare at de fleste nordmenn i jobb har råd til det, mens bare et fåtall av Sør-Afrikas befolkning har samme mulighet. Rart og vemodig å tenke på at mange ble tvangsflyttet fra slike områder under apartheid. Regimet brukte buldosere for å få folk bort fra sine hjem og ut i utkanten. Ute av syne – ute av sinn. De som ble måkt bort med maskiner, måtte altså ta til takke med tak over hodet i townshipen. Vi skal snart dit. De fleste var uten mulighet for å kjøpe leiligheten sin eller en tilsvarende tilbake da apartheid ble opphevet i 1994…

 Brian tok like mange bilder på turen som oss, og dermed skapte han en atmosfære hvor det ikke var oss og dem, men likverdige mennesker som var på tur. Annie ville også få bilder av oss på veggen som var prydet av nettopp mennesker hun hadde fortalt sin historie til.

 Til Townshipen

Som Annie var den neste vi besøkte alenemor. Ulikt Annie hadde denne mora ingen egen leilighet. Alt hun hadde var en seng. Der bodde hun sammen med sin lille 11 måneder gamle datter. På rommet var det 4 køyesenger, og 4 ”familier” hadde husly her. Den lille jenta het ”Satisfied”. Brian hadde med mat og sanitærvarer til mora. Sikkert avtalt betaling for vårt besøk. Om også denne mora var enke, vites ikke. Men at mange her i Townshipene levde slik fordi de var blitt enker – mye grunnet AIDS – var sikkert. Håp var langt unna deres tilværelse, dessverre. Likevel fantes en slags optimisme.

 Optimisme blant barna i townshipen 

Vi møtte blant andre ei ung jente litt eldre enn Egil som kom innom og hilste på Brian. Blid og litt rund med lysende, ivrige tenåringsøyne besvarte hun Brians spørsmål om hun hadde   bestått eksamen.

- Ja, hun hadde bestått!

Brian ventet med å forklare og fortelle da vi var vel tilbake i hans komfortable bil. Hun og en del andre tenåringer ble riktignok tilbudt skolegang. Men skolene hadde ingen status, dårlige lærekrefter og med elever som ikke hadde store muligheter til å få gjort lekser slik de bodde. Hvor skulle leksene gjøres, når du deler et rom mindre enn soverommet mitt med tre andre familier? Disse skolene gav barn og ungdom et sted å være, en sysselsetting på dagtid, men ingen framtid. De kunne ikke konkurrere med universitetene hvor de hvite ungdommene var i majoritet.

Til slutt i townshipen, møtte vi en mann som Brian introduserte:

-         Nå skal dere møte en mann som har brukt sin kreativitet til å få et levebrød…

Han lagde blomster av cola-bokser. Daysier heter disse. I dag skjønte jeg at mamma har rett i at det er det samme som Tusenfryd. De kunstige blomstene pryder nå vasen på pianoet i stua mi. Et evig minne om et morsomt besøk, hvor håpet ikke var så vanskelig å få øye på. Her hang Barack Obama på veggen.

 Turen gikk videre til en herlig fiskerestaurant ved kysten.

Cape er også geografisk og naturmessig interessant. På den ene siden av byen, der vi bodde, var det i den Sør-afrikanske sommeren bare 13 grader i vannet. På den andre siden, ved denne fiskerestauranten, var det 23. Her møttes alle for å benytte den fine stranda med de gode bademulighetene. Sørafrikanere – i alle fargenyanser – setter pris på strendene slik vi gjør, og de hvite og fargede får også brunfargen som er ettertraktet også her. Litt rart, siden det har vært og fortsatt er status å skille seg fra de mørkeste. Juleferie betydde også at mange flere enn normalt tilbrakte dagen på stranda.

Det gjorde ikke så mye å stå i lange køer for å komme til stedet. Brian var pratedyktig og lett å forstå for oss alle. Vi kjørte gjennom Simon town – en middelklassebydel i Cape.  Navnet på bydelen kom fra en nederlender som het Simon til fornavn. En annen bydel bar hans etternavn.

-         Godt han døde relativt ung så ikke hele byen bar hans ulike familienavn.

Brian og jeg var enige, og humret litt til dette vittige, men litt kjølige standpunktet.

I pingvinenes rike

Nå skulle vi snart se pingvin-leier og møte aper, skillpadder og struts…

  Egil og pingvinene kom godt overens

Vi koste oss alle over disse skapningene, og så fram til Kryger-parken for å oppleve mer dyr på nært hold. Dette bar bud om en interesse vi alle hadde underkjent…

Men nå er vi snart i Capes Kapp, og dette besøket ble delt i to: Vi var både ute på verdens sørligste punkt: Kapp det gode håp og Kapp Point som er et fysisk fyr, satt opp for å unngå at sjøfarten rundt denne spissen ble farligere enn nødvendig, ved å sikre at neset var så opplyst som mulig. Det var noen kloke hoder som syntes Stormkysten bar negative assosiasjoner, og fikk navnet byttet til ett noe med mer positive vibrasjoner.

Kapp det gode håp: Se for deg en slags steinstrand med hav på alle kanter. Ingen utsikt til fastland noe sted. Lukt litt på tang og tare, og kjenn hvordan denne velkjente lukta når neseborene – litt sterkere enn hjemme.

 

Brian tok også her flere bilder av oss enn vi gjorde av oss selv – selv om vi var på verdens ende.

-  Det er litt rart at jeg har vært på verdens sørligste punkt, når jeg ikke har vært på det nordligste…Jeg som bor i Norge…

Min sønns tanker falt ned hos meg som en tankevekker. Ville jeg prioritert tid og penger på å reise til Nordkapp?

Fra håpets strand gikk turen til taubanen som trakk oss opp lik Fløy-banen til fyret som markerte Kapp Point. Fyret var satt opp for å trygge sjøfarerne, men hjalp nok ikke så mye siden det å ta seg fram på verdens sørligste punkt, er en av de farligste sjøreisene en kan foreta. Et skilt ved fyret, lik skiløypekryssene i våre skoger, viste avstanden til alle verdensbyene. Perth, Amsterdam, London, New York…Vel 10 000 km til dem alle. Og her stod vi – ikke alene, men relativt alene om tankene på hvor langt sør vi var…

Nært og fjernt på en gang begynte mitt reisefølge å diskutere om skiltretningene var riktige!

       Kapp Point med skiltdiskusjon

Hjemover kjørte Brian langs en fantastisk kyststi/veg. Under fjell og over åser og dalfører som gir norske naturbriller et mer nyansert syn på vår flotte natur. Den finnes unektelig andre steder i verden også! Veien vi kjørte på, var nyåpnet, etter flere dødsulykker. Dyktige ingeniører hadde jobbet fram en trygg vei som derfor kostet mange penger. Men Brian fortalte stolt at myndighetene for å spare liv nylig hadde ønsket innbyggerne denne tryggheten.

Den neste Cape Town-dagen startet som den forrige. Optimistiske gikk vi til Waterfront for å kjøpe billetter til Robben Island. Kvelden før hadde vi vært på internett-kafe og sett at alle billetter var utsolgt. Men flaksen fulgte oss igjen. Vi fikk tur med fergen ut til øya kl. 11.00…

 

 

 Robben Island

Gutta ville følge en ekte rastafari-mann med grønn, rød, svart og hvit strikkelue og rastasveis. Du verden som han liknet en ung utgave av Bob Marley. Vår mann sa han het Simon og som mange svarte i Cape bodde han i townshipen. Likevel var også glad i denne lille øya og hadde tatt seg en jobb som guide i fengselsparadiset. Vi kjørte forbi bildemontasjer, gresstuer, skillpadder og aper og fikk ideer om hvilke kjente og mindre kjente personer som hadde et forhold til øya…

Kiosken på øya ble besøkt på en fem-minutters pause som i ”African time” er 15 minutter.

Bilder i luftegården gav stemning fra det som var en gang 

I fengselet var en tidligere politisk fange guide. Han var et unntak fra vår tidligere observasjon om at ”de svarte” alltid hadde veldig pene, og veldig hvite tenner. Viktigere var det at han kunne sin fengselshistorie godt. Vi fikk høre om hard brev- og besøksforbud og grupperinger fra a-f-fanger. A-fangene var mest priveligerte, fikk skrive og motta flest brev og hadde lov til å flest besøk. Det var de mest erfarne som også hadde oppført seg bra. Nelson Mandela fikk aldri bedre enn B-status selv om han var fange i 18 år. Antakelig fordi hans besøk av Winnie ble tolket gang på gang som samtaler om politiske konspirasjoner…Det handlet nok også om at han var ansett for å være en farlig terrorist.

Som de erfarne turistene vi var tok vi bilder utenfor Nelson Mandelas celle: Her satt han bundet fra frihet i fangenskap i ti år. Vi gikk også i fangegården hvor han gjemte manus til boka ”Veien til frihet”. Under en kaktus… 

Nelson Mandelas celle i 18 år

Tilbake i Cape Town

Egil klarte som vanlig å sove på fergeturen tilbake til fastlandet. Vi spiste lunsj på ”Pannekakehuset”.

  Da vi satt og spiste på Pannekakehuset, bestemte vi oss for også å ta turen opp til Table Mountain siden sola skinte og det virket som det var relativt vindstille. En drosje ble kapret, og anmodet om å kjøre oss til taubanen som trekker turister til toppen på Cape Towns kjennemerke og stolthet.

 

Men skyene ble flere, og duken lagt på fjelltoppen før vi rakk toppen. Det betydde at som de fleste andre dager, ble taubanen stengt. Taxi-sjåføren sa at da kunne vi jo ta turen til Lions Head i stedet – nabofjellet…Vi studerte flere ganger ”De 12 disipler” som fjelltoppene ble kalt. Var det virkelig 12 topper? Og hvorfor kalte de sidetoppen til Bord-fjellet for Løvehode? Usikkert, men selvsagt: Hele fjellet liknet på en løve. Sjåføren prøvde å fortelle oss hvordan fjellet kunne sammenliknes med løven, men jeg hadde litt problem med å skjønne sammenlikningen. Jeg er visst ikke så god på kreativ oversettelse som jeg tror…

Vi endte opp med å stoppe på det nære kjøpesenteret for å handle til resten av vårt storby-opphold. Og gikk ”hjemom” med varene før middag på Waterfront igjen. Da fikk vi nyte en ekte sør-afrikansk middag, på en sør-afrikansk restaurant med god mat og drikke igjen. Vinen i Sør-Afrika er ikke oppskrytt – den er rågod…Mat er også underkjent i dette landet som bød på alt fra krokodille og antilopekjøtt til spennende gryteretter og gode desserter. Egil storspiste på hele turen.

Den siste dagen i storby-omgivelser ved kysten skulle vi ta en rød dobbeltdekker av en buss rundt hele Cape Town for å se det vi hadde opplevd og litt til i en slags reprise. Formell guiding med headset gjorde også denne turen interessant. Vi spiste lunsj på stranda. Bølgene tok nesten tai-maten, og jeg antar det var sanden her som satte seg fast og ødela kameraet. Men det var først i Kryger parken at det streiket.

Farvel til Cape

På min favorittrestaurant var menyen en innbundet bok, og Egil fikk sjokoladedessert på en av de mange spisestedene på Waterfront.

Vi tok for første og siste gang feil av veien tilbake fra Waterfront da vi skulle vende tilbake til leiligheten til Gerry. Med sola i fjeset, var det som å gå over påskefjellet på gode ski. Men litt stressa og svette ble vi, da vi hadde avtale om henting før flyplassen ventet. Vi rakk det så vidt. Med et hyggelig farvel og takk for lånet av leiligheten tok vi avskjed med Gerry som var i leilighetsområde ved avreise. Han var bare glad for å høre om vannlekkasjen, så han kunne gjøre noe med den…Så varme disse sydlandske afrikanerne er. Alle ønsket oss bare det beste.

Da vi etter litt forsinkelser grunnet ”gå-sakte-”aksjon fra British Airways side ankom flyplassen i Johannesburg (Joburg blant innfødte) var det ingen som møtte oss. Fort viste det seg at grunnen var at sjåføren Inger hadde bestilt, trodde han skulle møte henne. Hun fikk forklart at det ikke var tilfellet, men at broren som liknet litt, ville bli glad for hans frammøte. 

Han tok kontakt med en han syntes liknet….Dermed kom vi trygt hjem igjen til Ingers paradis.

I ambassadetrygghet igjen      

Den første dagen etter hjemkomsten fra Kapp-byen dro de andre på marked, mens jeg ønsket å la inntrykkene synke hjemme ved boblebadet. Herlig å slikke sol i adventstida…

De andre kom etter noen timer bærende på en diger vannmelon.

 Egil med melon fra markedet

De hadde også fått bestilt julevinen (Den kom vissnok ca 20 januar). Om kvelden spiste gutta en av sine få pizzaer. Vi voksne hadde sushi til selskap av Sten, Anne Britt, Gunnar og Audhild. Gunnar var kollegaen til Inger og hans kone Audhild hadde også blitt omorganisert til NAV. Dette betydde at vi hadde litt av verdt å prate om på verandabordet ute, der vi kunne ta en røyk sammen…

Gjestene gikk omtrent ved midnatt. Vi pratet litt etter at gjestene hadde gått, men gikk som vanlig til sengs før 01.00.

På de hvites premisser

Dagen etter var en søndag, og Inger skulle ta vare på familien…Hun ville vise oss de hvites kamp – for at vi ikke skulle glemme at de også hadde sin Sør-Afrika-versjon å berette…

Vortreck-museet i Pretoria var et stort, tungt steinmuseum som alle i følget syntes var særs stygt. Dette var første stopp på vår reise i de hvites Sør-Afrika. Var det lagd for å fremme høydeskrekken?

Det føltes sånn da vi entret toppen av de innendørs trappene som tok oss til taket. Dette var et stort, nærmest overdådig bilde på at også de hvite hadde sitt å stri med…

 

 Turen bar videre til en festning som også hadde de hvites kamp som bakgrunn. Her var nøyaktig beskrivelser av hele levesettet til boernes forfedre – også innstallasjoner av kjøkkenet, stallen og sykestua.

Her kunne vi lese om de hvites kamp på de fengselsliknende veggene. Tankene gikk umiddelbart til Mandelas  ufrivillige 27 år…

 Til slutt på turen som gikk på de hvites premisser, besøkte vi arbeidsplassen til Inger (ambassaden i Pretoria).

Vi fikk også se de gamle bygninger i Pretoria. Jeg konstanterte at dette er en relativ pen by. 

 Vi spiste lunsj på en herlig restaurant hvor Sjurd, Stian og jeg fikk t-beinsteik for første gang på minst 20 år.

-  Hvorfor hadde norske landbruksmyndigheter stoppet importen av en så god grill-rett?

Vi spurte, men Sjurd hadde ingen svar…Egil måtte kaste opp etter å ha spist snegler.

  

  

  

  

  

  

  

Johannesburg og Soweto

 Mandag dro vi til Johannesburg tidlig om morgenen. Sjåføren Peter ved ambassaden hentet oss tidlig om morgenen. Denne gangen skulle vi få se den svarte kampen om virkelighets-forståelsen i dette fargebaserte landet. Vi startet denne utflukten i Aleksandria som er en township like forfallen som den vi hadde sett i Cape Town. Likevel var det litt mer stolthet å se i ansiktene på de mange som hang utendørs. Skoleferien var litt av årsaken til den store utendørsaktiviteten på gatehjørnene. Vi fortsatte til Soweto, en velkjent svart bydel i Johannesburg, og hjemstedet til Peter.

-         Jeg flytter den dagen jeg får hvite naboer, sa han.

Det tror jeg kanskje ikke blir så lenge til, fordi dette var en koselig bydel…Overalt lå koselige småhus. Ingen blikkskur. Ingen blokker. Var det egentlig slum og armod her? Alle husene var velholdte, om enn små.. Peter så stolt ut, da jeg kommenterte at jeg syntes dette var et hyggelig sted å være.

I Ingers bil med Peter bak rattet, dro vi først til Nelson Mandela-museet. Det var Nelson og Winnies hjem en gang, og lå i samme gata som biskop Desmond Tutu og også en tredje nobelprisvinner hadde hatt bosted her. Ikke den verste gata å besøke i vårt nye yndlingsland!

I Nelson Mandelas hjem

Turen gikk også innom Mandelas hus med ei ung, søt guide som var opptatt av årstall, men også kunne Winnie og Nelsons historie godt. Vi så private bilder fra deres liv, soverommet som bare hadde en seng etter skillsmisse nr 2 fra Nelsons ståsted. Han heter forresten ikke Nelson, men en lærer kalte ham det på skolen. Om hun hadde Lord Nelson som opphavsmann for kallenavnet, vites ikke, ei heller av Mandela selv.

Dette fikk vi vite seinere…   

Guiden på museet var ung og søt. Selv om hun snakket mye om årstall, var det lett å tilgi siden hennes væremåte appellerte til følelser og mindre til fornuft. Hun var tydelig stolt av å være guide i Nelsons tidligere hjem.

Gutta og Hector                                                              

Hector Petersons Memorial var et spennende sted for gutta som ikke hadde vært spesielt interessert i denne historien før vi dro hjemmefra. Nå gav det tydeligvis inntrykk. Egil tok flere bilder her enn på resten av turen til sammen. Vi så nå Soweto-kampen på nært hold. Kanskje var det som gjorde sterkest inntrykk bortsett fra bildet under og møtet med søsteren til Hector i levende live den lille kirkegården utenfor memoriet? Egil lurte på hvorfor ingen døde i juli….Soweto-opprøret hadde Peter selv vært med på, og han var derfor sannhetsvitnet vårt.

Peter hadde vært der mange ganger. Hadde kommet hit for å bli gradvis tappet for bitterhet og sinne. Denne dagen møtte vi søsteren til Hector. Hun vi ser på bildet til venstre ved siden av Hectors døde kropp. Nå i levende live.

Vi spiste lunsj på Sowetos første restaurant, som også Bill og Hillary Clinton hadde spist på. Her var veggene tapetsert med pengesedler, men litt flaut å oppdage en norsk 200-lapp midt mellom den øvrige valutaen. I et land hvor pensjonen utgjorde 1000 rand for enkelte, spanderte altså noen norske en kvart månedslønn til veggpryd. Når den som opptrådte som slangemenneske fikk 5-6 kroner…På restauranten var det ellers en bufeet som stod framme, og besto av pølser, innmat og maisgrøt, kålrabistappe og potetmos. Mye maisgrøt som ikke smakte noe, var også blant tilbehøret.

Etter lunsj tok Peter oss med til ulike minneslunder, og vi opplevde også stedet hvor ”The Freedom Carter” ble signert.

Peter tok oss også med til ”Peoples Parlament” – en kirke brukt for å samle alle som bidro i Soweto-opprøret. Her var også en flink, morsom guide som trakterte 8-10 turister fra USA og oss gjennom kulehull og bildekunst. Vitnesbyrd om en viktig og vunnet kamp mellom farger og folk. Den ene av de amerikanske turistene måtte understreke for guiden at det ikke var så lenge siden de hadde hatt det samme raseskillet, som Peoples Parlament skulle gjøre noe med. Grunnen til navnet var selvsagt at det var her de svarte kunne samles når Soweto-opprøret varte. Her kunne ingen skille folkemengden som tilsynelatende møttes for å søke Gud, men som i virkeligheten hadde politiske appeller og diskusjoner…

 

 

Peoples Parlament var et spennende sted å være – nesten fri for andre turister, og med en guide som hadde guide-yrket under huden, uten å være utdannet som det…

Her hadde de svarte samlet seg. Peter fortalte at de på skolen måtte sitte så mange i klasserommet på en gang at de ikke lærte noen ting. Klart i motsetning til de hvite skolene. Men her var de samlet for å gjøre noe med de urettferdige forholdene. Turen hjemover gikk blant annet forbi nok et FIFA 2010-anlegg…

Da vi kom hjem, var det lettere tynget stemning da Inger fortalte at Marta satt fast i snøvær i Amsterdam. Ville hun komme fram til jul?

Siden vi ikke hadde kommet inn på Apartheid-museet mandagen, planla de flittige turister å dra tilbake til Johannesburg allerede dagen etterpå. Heldigvis kunne Peter, vår sjåfør og flotte guide på denne delen av turen, godt tenke seg å møte oss igjen. Peter kom tidlig neste morgen, og ventet tålmodig på at alle hadde spist og at Inger hadde kommet tilbake med bilen fra kjøpesenteret. Vi rakk å ha over tre timer på Apartheid-museet før vi skulle ”hjem” til jul.

 Begynnelsen på apartheid er 1948 da regjeringen som var dannet av Nasjonal-Partiet implementerte styresettet. Dette betydde at 20 millioner mennesker ble annen klasses innbyggere. Museet er et eksempel på at design, rom- og landskap kan omgjøres til en total museumsopplevelse. 21 seksjoner tar oss via film om Sør-Afrikas begynnelse til internasjonale anti-apartheid- bevegelser mot slutten.

Mandela utgjør selvsagt en stor del av museet. Her står bilen han fikk ved løslatelsen ra fangenskapet. Her er ulike bilder, videoer, taler og politiske uttrykk som er verdig en stor leder, diplomat, fange, statsmann og brobygger. Også lederen av rugby-landslaget var avbildet, og jeg så at gutta festet ekstra oppmerksomhet til denne delen av museet. Vi hadde jo sett filmen!

I inngangspartiet ble vi delt i svarte og hvite hvor gutta ble hvite og vi svarte. Dermed skiltes våre veger, men heldigvis ikke for så lenge. Meningen var nok, som jeg følte på kroppen, å la oss kjenne hvordan det er å leve i et samfunn basert på denne ”dem og oss”- delingen…

Jeg var betatt av museet – av dets ulike uttrykk. Bruken av alle presentasjonsmetoder. Film, bilder, gjenstander, opptak over høyttaler og på TV, ganger med mørket og repene som hang i taket, lerettet som viste oss hvordan politikken kom til uttrykk fra talsmennene, og opplevelsen av å bli delt i inngangspartiet. Alt gjorde dette museumsbesøket til en stor opplevelse hvor vi godt kunne vært lenger. Også gavebutikken fikk merke at gjestene var fornøyde med besøket.

I ettertid har jeg reflektert litt over hvor viktig gull- og diamant-funnene var for kampen om arbeidskraften, og dermed la grunnlaget for det som skulle bli vel 40 år med atskilte liv og store forskjeller i levestandard mellom svarte og hvite. Også Inger har svarte arbeidstakere, men når alternativet er arbeidsledighet, skjønner jeg både ansatte og overordnete ved ambassader i Afrika, og deres mørkhudete gartnere, hushjelper og sjåfører. 

 Jul i Pretoria…

Vi var spente da vi kom hjem fra Apartheid-museet på hva føljetongen om Martas reise innebar. Kunne hun klare det? Inger var midt oppe i en samtale med henne da vi kom hjem fra museet. Skulle kanskje hun reise til Amsterdam i stedet? For Marta hadde ikke oppnådd mer enn en natt på et overnattingssted, og stod nå fortsatt på flyplassen i Amsterdam. Hun prøvde å komme seg til London siden det derfra skulle gå flere avganger.

Inger klekket ut hvordan vi skulle få grøt på julaften, og vi andre var luksusgjestene som koste oss med tenniskamper, boblebad og fikk thai-massasje. Vi er så privilegerte…

Marta kom på lille julaften! Vi møtte henne etter å ha kjøpt de siste julegavene på Ingers nærmeste kjøpesenter. Rart å kjøpe julegaver og så sitte ute og ta en drink i det fri. Vi brukte mest tid på kjøpesenterets svar på Platekompaniet, hvor høretelefoner og pc-/playstationspill ble klassiske julegaver til ungdommene…

Marta var utslitt av sin lange reise som var blitt lenger av ventetidene på flyplassen. Men som det heter: Når enden er god…er allting godt!

Egil øvde inn noen sanger på keybordet, men det var undertegnede som med en hånd akkompagnerte julesangene vi sang litt senere…

Da julaften kom, var huset enda mer pyntet med Marta som selvutnevnt sjef. Opp kom juledekorasjoner fra familiens mange utenlandsopphold.

Grøt av en rismelk-blanding ble fortært, og Egil vant marsipangrisen da han fikk mandelen.

 Marta gav Inger en hund! Vi andre fikk også mye spennende. Jeg fikk bl.a en fin, ny kjole av Sjurd.

 Vi så filmen ”Så som i himmelen” med Gabriellas sang som avslutning på en alternativ, men ganske norsk god julefeiring. Teksten har fulgt meg hele vinteren:

  

Jag vill leva lycklig

for at jag er jag, 

kunna vara stark och fri, 

se hur natten går mot dag-

Jag er her och mitt liv er bara mitt,

och en himmel jag trodde fanns

ska jag  ana der nån stans.

Jag vill kanna at jag levt mitt liv…

Første juledag skulle vi se fugler og spise utendørs frokost i en fuglepark. Skilpadder og folk trivdes også her!

 

Så bar det hjem til boblebad og avslapning med juleheftene vi fikk i julestrømpene våre…

Krokodiller og andre dyr i Krygerparken

 Vi ble hentet av Mark hjemme hos Inger. Jeg kalte ham umiddelbart krokodille-Mark. Grunnen til dette kallenavnet, er at Mark VAR ”Crocodile dun de”…Han var hvit, han hadde bart og han var høy. Vi skulle kjøre ca 4 timer fra Ingers leilighet til Kryger-parken. Lunsjstopp tok Mark da vi nesten var framme. Der spiste vi godt for å være rustet til det vi skulle få oppleve…

Mark var glad vi allerede i inngangspartiet til parken fikk se mange grasiøse, flotte om ikke så sjeldne antiloper. Vi øvde oss på å si ”stop” eller ”look” på riktige steder, og se etter de ulike dyreartene  som vi også skal se andre eksemplarer av. I Kryger-parken er det 9150 elefanter, 2500 hvite nesehorn, 2960 flodhester, 30 000 sebraer, noen hyener, bøfler, vortesvin, aper, fugler, kuduer, gnuer. Det er ca 5000 sjiraffer, enkelte kliffspringers og genetter og noe de kalte dicker…

Vi installerte oss i bungalowene – tre ved siden av hverandre som passet perfekt til vårt opphold.

Her skulle det bli bra å bo. Vi dro rett på restaurant denne ettermiddagen, etter å ha slengt oss ved svømmebassenget en time og sett på dyra ved elva.

Neste dag skulle vi nemlig tidlig opp: 03.30 dro vi på morgensafari…Vi fikk med oss alle, og safaribilen gikk som planlagt kl. 04.00 med ca 30 personer på samme oppdagelsesreise som oss selv.

Da er vi klare…

‘

Det første dyret vi så, var en giraff.

Vi ventet spent på neste opplevelse. Marta sa at det å være på safari er som en fisketur. Ville vi få napp igjen, eller ville hele denne tidlige morgenen være mørklagt som tidspunktet vi reiste ut på?

Plutselig er det et høyt rop:

- Stopp…

Noen i bussen har fått øye på noe. Det er noen bøfler som åpenbarer seg….

Vi sitter og lyser med en diger flomlommelykt. Både Stian, Egil og jeg holder lykta.

Og…

Plutselig kommer en hyene mot bussen vi sitter i. Den rusler liksom av gårde, titter seg litt tilbake og forsvinner i det høye gresset. Alle på bussen har sittet stille, noen fotograferte og filmet dette flotte dyret som ville slippe oss inn i dens rike.

Så lysner det… Stopp…

Denne gangen trenger ingen å si at sjåføren må rygge eller at vi må se inn under den rota, bak den steinen eller forbi det treet med de rare bladene. Denne gangen ser vi alle hva vi har stoppet for.

Elefanter. Mange elefanter. Noen store, noen mindre. De holder sammen og er ikke redde for noen lenger. Parkens konger lever til de har mistet alle seks sett med tenner. De blir omtrent så gamle som oss mennesker.

Sjåføren forteller om dyrene vi møter, men bare når vi møter noen. For ikke å forvirre oss som ikke er så vant med dyreinformasjon…

Jeg er fascinert av parkens konger. Jeg glaner ut av brilleglassene så øynene blir såre. Får ikke nok av disse enorme, vakre skapningene. Helt annen opplevelse enn å se sirkuselefanter her de rusler i eget tempo med sine selvbestemte bevegelser av de tunge kroppene på flere tonn til grunn.

Vi kjører videre. Det er nokså lenge mellom ”funnene”. Mens vi venter, rekker jeg å tenke på at jeg ikke har tatt med litt mer klær. Det er nokså kjølig om bord i safaribilen. Den har jo ikke vinduer og åpen tvers gjennom. Klokka er bare fem om morgenen og sola har ikke rukket å varme oss eller luften vi puster i opp.

En av apene antar vi inntekt for å underholde kameraglade og –gale turister. Den poserer og elsker å bli tatt bilde av. Men de innfødte i Sør-Afrika liker disse dyrene mindre enn andre, blant annet fordi de er så frekke. De kan stjele mat, ødelegge vindusviskere og skrike som ungdommer i nød. De er skjønne å se på, men neppe gode naboer. Vi hadde hørt om en aksjon fra en av parkens innbyggere, som ble tatt for å forgifte mange av apene. Mannen ble heldigvis straffet, da de fant bevis på forgiftningen hjemme hos ham.

Vi kom tilbake for å spise frokost ved 09.00-tida. Du kan ikke engang få gått på do når du sitter i tre og en halv time om bord i safari-bussen. Det er da det er godt å strekke beina og få noe å drikke etterpå. Samtalen gikk rundt bordet. Nå var det Mark som var mottaker av alles observasjoner.

-         Vi så….

-         Vi hørte…

-         Hadde ikke alle sett løvene?

Jeg har for dårlig syn og er ikke erfaren nok til å se alt alle andre ser. Dette krever trening! Det ble etter hvert stille rundt frokostbordet. Vi hadde gjort mye allerede, og opplevd flere dyr enn til sammen på alle dyrepark-besøkene vi hadde til felles. På deres premisser. Det gjorde godt å vite. Her var vi gjester i deres verden, og ikke omvendt. Resten av dagen skulle brukes til mer safari.

Dagen etter ble vi med Mark da en rask frokost var fortært på hans terrasse. Vi skulle på en ny rundtur i parken.

 De andre så tydelig flodhester som var mulig å øyne under vannet. Krokodiller ble også observert på stranda ved elva der vi huserte. Jeg så ingen av sjødyrene, men jeg hørte og så bevegelser i vannet etter dem…

Ved siden av malariamyggen og mennesker er flodhesten Afrikas farligste dyr. Ikke løver, elefanter eller krokodiller, men flodhester. Årsaken ligger i at de må ha vann, og da gjør de som barna: Går rett på samme hva de støter på…Veier du over tonnet, kan sammentreffet blir katastrofalt.

Om kvelden spiste middag på en nedlagt jernbanestasjon. Her stod toget ennå, og hallen var verken isolert eller hadde vegger nå heller. Dette satte middagsmåltider i en spesiell ramme. Tenåringene måtte selvsagt utforske toget, og løp til lokomotivet før vi fikk middagen. Egil spiste krokodille, og jeg fikk smake. Det smaker som en blanding av krepsehaler og kylling. Veldig godt, og en nokså velkjent smak for alle som også liker voc-mat…

Den siste dagen i Kryger parken skulle ikke starte før 07.00. Vi lå og dro oss før avtalt oppmøte hos Mark. Han ville også ta oss med i parken da dyrene våknet…Nå ble vi bare fascinert, men ikke i ekstase når impalaene for forbi. Og der: Enda en elefant med en liten elefantunge. Mark kunne også parkens dyr godt, og vi fikk på en mindre formell måte presentert alt vi hadde sett og nå skulle se…

Dyrene lever i engstelsen for å være åte for andre. Likevel så vi med egne øyne hvordan sebraer og impalaer gikk sammen – i felles front mot fienden. Dyrene inngår allianser for å passe på hverandre mot andre dyr. Er det ikke flott? Av naturen er de skapt til å samarbeide…

Vi lærte mer om hvordan dyrene lever, hva de spiser og hvor de sover. Jeg har kjøpt en  safaribok som kan være kilde for videre undersøkelser om dette. Jeg ble også mer interessert i å se dyreprogrammene på søndagene. Så fascinerende verden! Den beste safariopplevelsen var gjemt til slutten på vår safaritur.

Vi kjørte gjennom en annen del av parken vi nå følte vi kjente på veien ut. Flodhester, sebraer, impalaer og elefanter. Alle fikk vi en reprise.

Men så: Mark snakket med en mørkhudet guide på en safaribuss. De gestikulerte. Vi observerte. Da samtalen var ferdig, måtte vi spørre hva som var observert. For en ting skjønte vi alle. Noe var observert som ikke var dagligdags. Mark mumlet noe om at de trodde det var løver…Sakte kjørte bilen. Plutselig så vi flere biler som stod stille. Det var gjerne et godt tegn. Var det løver som jeg også kunne se? Denne spenningen er igjen å sammenlikne med et fiskenapp, men mye sterkere. Å sammenlikne det å få en torsk med det å se en ekte villhund, er ikke rettferdig. Den kommer rett mot bilen, og vi er vel vitende om at bare 3.500 eksisterer i hele verden. Hunden er litt forvirret, virker det som.

Den oppfører seg som Peik en deilig søndagstur, men er litt mer forvirret enn Peik og andre hunder.

-         Den har kommet bort fra flokken sin, hvisker Mark…

Rett mot bilen vi sitter i, kommer den. Ser ut som den vil lukte på frontruta til Mark. Ingen rekker å ta opp kameraet eller si noe. Vi har lagret bildet på den harddisken som ikke trenger virusinstallasjoner….Og så fant jeg ett på internett…

 Hjemturen gikk gjennom et annet vakkert landskap. Igjen fikk jeg tanker mot at Norge er vakkert, men jammen er det pent i andre land også. Høye fjell og dype daler er ikke noe norsk fenomen!

Etter tre døgn på safari var vi igjen klare for uteservering, sport og spill i Ingers borettslag igjen.

Vi skulle hvile ut, og strekke kroppene i tenniskamper, svømmebassenget og på gressmatten. I boblebadet satt vi til huden ble skrukkete og sola gjorde huden passe julebrun til hjemlandet å nyttårsaften. Jeg vil ikke nevne overgangen mellom 25 grader i Sør-Afrika og – 25 grader i Norge. Jeg vil ikke nevne den lange, ganske vonde flyturen fra Johannesburg til London, og deretter fra Hethrow til Gardermoen. Jeg vil i hvert fall ikke si noe om at tv-skjermene med filmer var svarte der vi satt på den lange flyturen fra ”Joburg” til London. Jeg nevner ikke med et ord at det er trangt om bord i British Airway når en sitter rett opp og ned. I stoler med dårlig plass til beina, kjeder seg og ikke får sove. Helle ikke vil jeg nevne Gardermoen i – 25 grader når en ikke har jakke fordi den ligger igjen i Cape Town. Alt det der er bare minner som skal forsvinne.

Dette for å skape plass til de gjestmilde, gode guidene, inkludert vår vertinne. De vakre tennene i mørke ansikter. Den flotte byen Cape Town og de optimistiske ansiktene i all depresjonen i de såkalte townshipsene. Peter som hadde funnet forsoning og blitt kvitt sinnet mot urettferdigheten på Hector Petersons memorial, Garry som var glad for at vi hadde trivdes og satte pris på beskjeden om vannlekkasjen. Jeg vil huske Brian som levde som farget i et samfunn som var basert på de hvite mot de svarte, Mark med sin historie om å finne seg til rette som hvit i Sør-Afrika og om hans opplevelse av å være fremmed i sin egen storfamilie. Det skal være plass til de andre sjåførene som fraktet oss som kongeparet. Også til den siste som kjørte oss til flyplassen da vi skulle hjem. Han som høflig informerte om at det kunne bli forsinkelser siden Obama hadde strammet inn sikkerhetsforskriftene på flyplassene etter en kapring i romjula. Jeg vil glemme de høye skuldrene jeg som vestlig kvinne hadde da jeg kom, og huske han som gav meg 50 rand igjen fordi jeg hadde glemt seddelen på bordet på flyplassen. Det skal også være plass til Cape Towns vennlige billettør som syntes vi var litt merkelige som skulle dra til Norge på nyttårsaften og ikke være der sammen med Caperne. Fordi de hadde stor feiring av det nye året, og gjerne inviterte turistene med på festlighetene. Jeg vil husk de mange fargene som møttes på Waterfront, på den vakre naturen og det spennende dyrelivet med de ivrige guidene i Kryger-parken. Guidene som småprater seg i mellom for å fortelle hverandre om hvor og når spennende dyr er observert sist. For meg er det viktig ikke å glemme tenniskampene, blomsterlukta, de blå klokkene som hang rundt i hagen til Inger ved siden av boblebadet. Og de stolte blikkene som møtte oss i Soweto – litt trassige, men vennligsinnete. Jeg vil huske Peter og Peoples Parlament, Apartheid-museet og Robben Island hvor Mandela den store satt i 18 år. Det er dette jeg vil huske til min død.