Vi ankommer 4 min for tidlig til slottet, og drosjen lar oss stå på plassen til klokka blir slagen. (Helt gratis – noe jeg aldri har opplevd før …)
Vi blir geleidet gjennom sal på sal i slottet til en etasje og en hall som viser seg å være spisesalen. På veien hilser vi på hele kongefamilien. Jeg ser både Harald, Sonja og “de unge” (kronprinsparet) i øynene. Det hele er grusomt (spennende). Det er et voldsomt pressekorps som så møter oss, og min skrekk er selvsagt å falle foran kameraet. Det går fint.
Vi står i hallen utenfor spisesalen i ca 20 minutter fordi vi er blant de først ankomne, og treffer andre som hadde vært sv-politikere og antiapatheidbevegelse sammen med Sjurd. Vi snakker litt med dem. Alle menn i (leid) kjole og hvitt og damene i lange galla-liknende kjoler (skal se om jeg får til å legge ved et bilde av Sjurd og meg)…
I hallen står også statsråder, byrådsrepresentanter, kulturelite mm. Annen hver er kjente fjes for meg. Så kommer sjokket: Vi skal spres…Hvem blir min bordkavaler da, og hvor skal jeg sitte?
Nederst til høyre er plassen min, langt unna de andre jeg kjenner…
Men det var egentlig lykken, skal dere vite. For til høyre hadde jeg kongens lege, jeg kaller ham bare Kristian, og til venstre en underdirektør ved Nansenstiftelsen i Bergen med tilhørighet til Sør-Afrika. Begge veldig hyggelige menn.
Legen sa han pleide å sitte der vi nå satt. Tydelig for å få meg til å føle meg både trygg og ikke så mismodig pga lang avstand til kongeparet (som om jeg depper for å sitte lengst unna dem).
Vi får noen flortynne elgskiver (Cappatio) til for-forrett. Nydelig. Det går rykter om at kongen selv har skutt elgen i Sikkelsdalen. Menyen er på fransk, og ligger ved siden av tallerkenen, men jeg ser ikke hva det står uten lesebriller. Jeg spør underdirektøren når jeg lurer …Det serveres forretsvin (hvit), og jeg er bevisst at nerver kan spille et puss, og er veldig forsiktig med alkoholinntaket.
Så kommer talene. To i tallet. Først kongen. Så Zuma. Innholdet er på engelsk, og jeg tar ikke på meg å oversette dette, men artig å skjønne hva de vinkler på når to land møtes i all vennskapelighet “på byen” …
Vi får Skate til etterforrett som også smakte himmelsk. En annen vin i et annet glass er selvfølgelig skjenket da.
Vi er 235 gjester og serveringspersonalet teller nesten like mange. Dermed glir den normalt plundrete logistikken utmerket…
Hovedretten kommer deretter: Indrefillet av kalv med selvplukkede kantareller i fløtesaus.
Neste gang jeg er på en restaurant som skylder på at de er storkjøkken, skal jeg si at det er ingen unnskyldning for dårligere mat på slottet…
Jeg konverserer med legen og mannen fra Sør-Afrika. Etter to retter får jeg også kontakt med mannen på andre siden av bordet. Tror han tenker at vi ikke er blant det vanlige klientellet. Han sier med et smil:
- Jeg vurderte om jeg skulle takke ja til middagen, jeg.
Jeg er takknemlig: En med min form for humor…
Legen sier når det nærmer seg avslutning at nå skal vi ut å få kaffe avec, men klokka 23 er det slutt. Det er en time igjen av selskapet etter middagen.
Jeg er interessert i toalettforholdene på slottet. Lykken vil ha det til at det er en dame i hoffet (med sånn blå kjole som dokker med ballkjoler har) og som er veldig lik dronning Sonja. Hun må også dit, eller sier hun godt kan følge meg…
Vi tar følge til dit damene pudrer nesen. Der treffer jeg middagens stiligste: Åse Klevland, og vi smalltalker slik damer gjør på toalett…
I hallen for kaffeservering som jeg er redd jeg har gått glipp av, griper Sonjakopien en servitør for at jeg skal få kaffe. Her er visst alle gjestene like viktig.
- Oj, her er gavebordet, sier min nye venninne, da vi er kommet opp i riktig etasje igjen.
Vi står som to gamle venninner i et bryllup og titter på gavene. Dronning-Sonja-kopien forteller at hun også er kultursjef ved hoffet, og har hovedfag i kunsthistorie. Hun virker fornøyd med det afrikanerne har tatt med seg. Elefanter, flott fat og noen andre afrikanske turistfine ting.
Jeg jobber fortsatt med å fokusere så jeg ikke skal skumpe, snuble eller dytte noen i de romslige lokalene, og har blikket mye rettet mot skotuppene.
Denne dagen har Jonas Garr Støre med seg kona, så da blir ikke Kristians ord om at han er den første som fyker ned trappa helt korrekt. Det er vi som er blant de første som går etter kongefamilien klokka 23.00. Mette Marit og kronprins Håkon er opptatte med å snakke med gjestene, så de vil helst slippe å følge de gamle hjem, men det blir som de gamle vil…
I utgangen står Kjell Mangne Bondevik og er småirritert. Det er kø for å få drosje. Jeg lover at sjelden har en drosjekø vært morsommere å stå i, og vi venter toppen tre minutter…
Snipp, snapp snute – så er det eventyret ute…
Marit
